Jeg ble oppfordret av @heavymetaljesus til å blogge om hvordan jeg bruker Twitter, så here goes.

Først: Jeg har lenge hatt et lite dilemma ved hvor mange man skal følge tilbake. Til å begynne med var jeg ganske selektiv, noe jeg også blogget om i posten Derfor følger jeg deg ikke på Twitter. Jeg har nok lempet noe på kravene siden den gang, og følger stort sett folk tilbake så lenge de ikke kun poster om ting jeg ikke har noe spesiell interesse for. Finner jeg et par replyer til folk jeg kjenner eller ser at de tipser om en artikkel om teknologi, blir det som regel et gjensidig Twitter-forhold.

Inntil jeg fulgte rundt 300 personer leste jeg alle tweets. Jeg kunne titte innom via mobiltelefonen noen få ganger etter jobb og få med meg det alle sa, og det var heller ikke problematisk for meg å følge med mens jeg satt på jobb – jeg tror multitask-genet mitt er ganske godt utviklet, og til tross for at dette er en distraksjon fra arbeidet, er det også et påfyll der man får tips til saker og får en god oversikt over hva som rører seg på nettet akkurat nå, som etter hvert har blitt en liten spesialgren for meg på DinSide der jeg skriver mange artikler om nettopp slike ting.

Utfordringen har etter hvert blitt at det blir for mange (i skrivende stund 972). Med ett minutt mellom hver oppdatering kommer det som regel inn mellom 5 og 20 nye meldinger hvert minutt, og det er derfor helt umulig å holde seg kontinuerlig oppdatert og samtidig gjøre et godt stykke arbeid på jobb.

Det levnet meg med to muligheter:

• Rense opp lista mi og skrelle den ned til halvparten.
• Gruppere og filtrere

Det virker for meg som at Twitter har blitt en tjeneste der en oppsigelse går begge veier. Det hender at jeg unfollower en og annen; enten fordi de blir too much (da får jeg heller sett godbitene via retweets) eller fordi jeg etter hvert ser at en person poster mye som blir helt irrelevant for meg å følge med på. Dog har det skjedd ved flere anledninger at det ikke har tatt mange minuttene fra jeg unfollower til de unfollower meg, så det aner meg at det er et litt sårt punkt for mange.

Gjør det noe om folk jeg ikke følger ikke følger meg? Ja, egentlig. Ikke fordi jeg ser på antall followers som en poengskala (da hadde jeg sikkert tatt initiativet til å følge langt flere), men fordi jeg synes det er lurt som nettjournalist å ha et positivt forhold til så mange som mulig, som indirekte også vil være med på å skape litt blæst rundt arbeidsplassen min.

Løsningen har dermed blitt å filtrere. Jeg bruker primært Tweetdeck som klient, som har støtte både for gruppering og filtrering i hver enkelt kolonne. I en egen gruppe har jeg derfor skilt ut de rundt 50 jeg anser som mest verdifulle (jeg legger stadig til nye), enten det er fordi de ofte er tidlig ute med breaking news, fordi de er morsomme eller fordi jeg ofte samtaler med dem. Denne kolonnen i Tweetdeck prøver jeg å følge 100% (dvs lese alle tweets). Men – dette gjelder jo bare dersom jeg sitter ved maskinen. I Tweetie, som jeg bruker på iPhone, har jeg ikke tilgang til den samme grupperingen.

Jeg har selvsagt også en kolonne for alle de jeg følger, men denne kan jeg ikke monitorere 100%. Jeg prøver å ha et halvt øye på den gjennom arbeidsdagen, og det hender at jeg skriver “RT ” eller “(via ” i filterfeltet slik at jeg stort sett får opp alle retweets og dermed kjapt kan få et overblikk over hva som er hot akkurat nå.

I tillegg har jeg et par søkekolonner for å følge med på replies til @dinside_data, samt tweets som nevner DinSide etc. Jeg prøver så godt jeg kan å monitorere tilbakemeldinger til DinSide på Twitter, og svarer de aller fleste som sier ett eller annet om arbeidsplassen min.

For å holde oversikten over de beste lenkene som deles blant de jeg følger, bruker jeg Microplaza, der jeg har en timeline som viser meg de mest populære lenkene som deles av de jeg følger. Denne RSS-en abonnerer jeg også på i Google Reader/Feedly.

Jeg har i tillegg begynt å titte på folks favoritter (http://twitter.com/brukernavn/favourites) og RSS-abonnerer også på noen av disse for å få enda en inngang på de beste lenkene.

Dog er det egentlig litt rart – jeg var faktisk mer avhengig av Twitter da jeg fulgte noen få hundre og fikk med meg alt. Nå er jeg bare nødt til å la strømmen passere – har jeg ikke vært innlogget på tre timer, har jeg rett og slett ikke tid til å bla meg tilbake og lese alt, så det er veldig mange tweets jeg går glipp av hver dag.

Å følge mange har derfor blitt et tveegget sverd – jeg kan potensielt snappe opp mye mer enn om jeg følger få, men jeg går også glipp av mer enn jeg gjorde før.

Oppdatert: Ta også en titt på Martin Bekkelunds kommentar om det samme temaet.
(Tips meg gjerne hvis du har skrevet om lignende også.)

I går kvitret jeg følgende:

Hvorfor er det ingen Twitterklienter som kan liste opp nye followers i en kolonne? Det er da mulig med APIet? Like før jeg koder sjæl!

Jeg fikk kjapt svar at APIet kun ville spytte ut dine followers, sortert i rekkefølgen der de joinet Twitter. Det er for så vidt ingen hindring – det er bare å spørre om denne listen en gang i blant, lagre listen over followers i en database og sjekke hvem som er nye. Dog må jeg si det er litt rart at du ikke kan få en feed med rekkefølgen de fulgte deg, siden dette er tilgjengelig via http://www.twitter.com/brukernavn/followers (vel å merke kun dersom du er logget inn på Twitter).

Uansett hadde jeg lyst til å se om jeg fikk til en kjapp løsning på det.

Løsningen som ikke fungerte

Jeg begynte først på en løsning som i utgangspunktet fungerte, men som av uvisse årsaker plutselig ikke virket allikevel. Jeg opprettet en ny Gmail-konto, og fra min vanlige Gmail-konto (der jeg får varslene fra Twitter), satte jeg opp et filter som automatisk vidersendte alle eposter fra Twitter som inneholdt ordet “following”.

Fra den nye kontoen frigjorde jeg så RSS-feeden ved å bruke FreeMyFeed. Jeg gir aldri bort Gmail-passordet mitt til tredjeparter, og derfor valgte jeg å bruke en ny Gmail-adresse til dette formålet, som det ikke var så farlig med. Dernest dyttet jeg denne RSS-feeden gjennom en Yahoo! Pipe (som jeg tidligere har skrevet om på DinSide) for å tune outputet slik jeg ville, der planen videre var å feede denne inn i en egen Twitterbruker via Twitterfeed. Det fungerte til å begynne med, men etter hvert fikk jeg bare en feilmelding fra FreeMyFeed som gjorde at jeg skrinla prosjektet.

Løsningen som fungerte

Jeg er av den typen som prøver først og leser manualen etterpå, og jeg burde nok ha brukt litt mer tid på Google før jeg satte i gang, for via tjenesten RSSfriends fikk jeg akkurat det jeg trengte. Du angir bare brukernavnet ditt og får da generert en RSS-feed du kan abonnere på. Fra øyeblikket du registrerer deg, blir denne RSS-feeden oppdatert hver time med dine nye followers, og også de som velger å slå opp med deg.

Nå var det bare å opprette en ekstrabruker på Twitter (twitjoakim) og bruke Twitterfeed slik at twitjoakim automatisk spytter ut RSS-elementene hver halvtime.

Trykk på bildet for å se det i full størrelse.

Jeg satte dessuten på en @paljoakim før alle meldingene slik at de dukker opp i replies-kolonnen min, i tillegg til at jeg lagde en gruppe i Tweetdeck med twitjoakim som jeg kalte “Nye followers”. Dermed får jeg notis fra Tweetdeck oppe i hjørnet om at jeg har fått nye followers hver gang det skjer; i verste fall halvannen time (opp til 1t via rssfriends og 30m via twitterfeed) forsinket. Det kan jeg leve med.

Siden twitjoakim nå spytter ut brukernavnet til de som har fulgt meg med @ foran, kan jeg enkelt trykke på brukernavnet for å titte og eventuelt velge å følge personen tilbake direkte i Tweetdeck. Jeg har forresten blogget litt om hvorfor jeg ikke følger alle som følger meg i dette innlegget: Derfor følger jeg deg ikke på Twitter

Dermed har jeg altså spart meg for å måtte sjekke epost en gang i blant, trykke på lenka i eposten, sjekke brukeren, klippe ut brukernavnet og skrive follow brukernavn i Tweetdeck. Slik ser det ut når det fungerer som det skal:

Fyr løs i kommentarfeltet hvis noe er uklart.

Har du Twitter-konto? Da kan du følge meg på @paljoakim.

Disclaimer: Jeg har ikke fått betalt for å skrive dette. Jeg fikk ikke en gang noe rabatt på sjokoladebollene jeg kjøpte.

Jeg må bare skryte litt av Den lille kokosbollefabrikken, som jeg besøkte tidligere denne uka etter tips fra svigermor. Der selger de vanlige kokosboller (som jeg ikke har smakt), men også sjokoladeboller (kokosboller uten kokos, liksom) i mange forskjellige former og farger. For eksempel har de smaker som Baileys, Cappuccino, Mocca, Appelsin, Skogsbær og mer til, og flere av variantene er tilgjengelige med både lyst og mørkt sjokoladetrekk.

Alle variantene jeg har smakt (vel, bare tre foreløpig) har vært veldig gode. Jeg synes kanskje det er litt dyrt med 95 kroner for 7 sjokoladeboller (kokosbollene er billigere), men ser for meg at dette er en perfekt ting å ha med på besøk i stedet for vinflasker, blomster eller konfekt, og i følge han bak disken holder de 14 dager i kjøleskap (hvis man ikke spiser dem opp før det, selvasgt).

Jeg har nå kjøpt ett (nytt) brett som skal få være med på hytta i påsken, forutsatt at vi klarer å holde oss unna dem den nærmeste uka. Skjønt, det er ikke så lett å la være – spesielt siden hver bolle bare inneholder 48kcal; halvparten av de vi fikk av min mor sist hun hadde vært på kokosbolleshopping.

Faktisk skal jeg være så grei at jeg legger ved en Google Map der jeg har prikket inn de tre kokosbollefabrikkene i Oslo:

View Larger Map

Kartet er redigerbart for alle, så hvis du bor et sted der de også har kokosboller til salgs, foreslår jeg at du prikker den inn på kartet, så kan vi kalle det kokosbollekartet og ha det som felleseie. Embed det gjerne på din blogg også hvis du vil.

(Siden vi ikke er så fancye på DinSide at vi har en egen betablogg, får jeg bruke min egen.)

Gårsdagen var en svært artig dag på jobb. Jeg tror vi skrev et lite stykke norsk netthistorie på DinSide da vi publiserte artikkelen om Conficker-ormen under en Creative Commons-lisens, inspirert av NRKBeta og Teknofil, som fra før har lisensiert alle bilder de har tatt selv under Creative Commons. Dette var ikke et planlagt stunt, men etter å ha sett trafikken på saken kom vi frem til at “pokker heller, dette BØR hele Norge få vite”.

Jeg avklarte derfor med DinSides redaktør om å få legge ut artikkelen under en Creative Commons-lisens, slik at vi kunne spre det ikke-så-veldig-glade budskap til flere, og fikk tommelen opp. Jeg skal komme tilbake til hvorfor vi valgte denne lisensen og erfaringene vi gjorde.

Artikkelen hadde vel neppe blitt plukket opp rundtom hvis ikke det var for at svært mange mediefolk i Norge er på Twitter (takk til alle som retweetet), men i løpet av kort tid var også artikkelen å finne hos Dagbladet, og senere også hos ABC Nyheter,  Budstikka og NRKBeta. Jeg er ikke overrasket over at det var nettopp disse mediene som valgte å ta saken – de er alle “på hugget” når det gjelder å tenke nytt, så kudos til de som valgte å kjøre på.

Valget av lisens

Jeg var litt usikker på hvilken CC-lisens vi burde velge. Jeg ville at kommersielle aktører skulle få bruke artikkelen på sine sider, siden den primære hensikten var å spre budskapet til så mange som mulig, så non-commercial var uaktuelt. Jeg skriver dette dagen før dagen, så jeg vet ikke i skrivende stund om Conficker-ormen har gjort stor skade på nettet eller ikke, men det skader uansett ikke å opplyse folk om mulighetene de har for å rydde unna uhumskhetene sånn i tilfelle.

Dernest resonnerte jeg meg frem til at dersom vi kun hadde brukt Attribution hadde brukt No derivates, så er jeg ikke like sikker på om den hadde blitt plukket opp av andre medier. Hvis de skulle ha gjort det, måtte de ha latt teksten være urørt, inkludert lenkene vi hadde til andre saker hos oss midt i teksten. Eksperimentet ble derfor å sette på en Share-Alike, som også tillater andre å redigere teksten, men der de blir nødt til å dele sin versjon under samme lisensvilkår.

Hvordan brukte de artikkelen?

Dagbladet, ABC Nyheter, Budstikka og NRKbeta har brukt artikkelen på ulike måter. Dagbladet bevarte det aller meste av teksten og lot navnet mitt stå i bylinen (kuttet ut én internlenke tidlig i artikkelen), ABC Nyheter lot all teksten stå (inkl byline), men beriket den også med egne internlenker til interne saker, mens Budstikka strippet internlenkene våre og hadde heller ingen byline med mitt navn. NRKBeta redigerte også artikkelen en del og fjernet da selvsagt byline, samt lenkene til andre DinSide-artikler i teksten.

Så vidt jeg kan se, er alle variantene i tråd med lisensen. Jeg hadde spesifisert nederst i artikkelen at den kunne brukes så lenge man lenket tilbake til DinSide som kilde og samtidig lenket til lisensen slik at “remixen” også ble publisert under samme lisens, og det har alle gjort.

Artikkelen vår hadde ligget ute noen timer før CC-lisensen ble satt på. Dette var ikke planlagt, men jeg ser også at dette har noe for seg, siden nyheten da blir ekslusiv på DinSide i noen timer først.

Hva fikk DinSide ut av det?

Dette er selvsagt et todelt utbytte for DinSides del, der den ene delen kan måles i tall og den andre handler om å spre merkevaren sin og gjøre flere oppmerksomme på DinSide.

For det første: artikkelen, lisensieringen og bruken var “all over” Twitter (ekstrabonus; det tikket inn en haug av nye followers hele dagen, tihi). Siden jeg brukte bit.ly for å forkorte URL-en (http://bit.ly/10DkT5), kan man også sjekke http://bit.ly/info/10DkT5 for å se hvor mange som klikket på akkuret den lenka. I skrivende stund er det noen hundre; altså ingen spesiell impact gjennom den kanalen.

I tillegg fikk DinSide noe trafikk fra de nevnte nettstedene. Vi har ikke for vane å dele nøyaktige tall på artikkelnivå, men jeg drister meg i hvert fall til å si at det gav oss et firesifret antall sesjoner totalt, som må sies å være et noe moderat utbytte. Slik fordeler sesjonene seg fra de fire nevnte nettstedene:

Altså var det ABC Nyheter som gav DinSide mest “juice”; ikke helt uventet siden de var alene om å bevare lenka Blir du spionert på? lenger oppe i artikkelen.

Uten share-alike Med no derivates ville som sagt de som valgte å publisere artikkelen vært nødt til å bevare lenkene vi hadde til andre saker i teksten også, slik at vår “inntekt” etter all sannsynlighet ville ha vært høyere; dog er det ikke sikkert at saken ville ha blitt publisert uten muligheten for å redigere den. Hvis noen fra de nevnte nettstedene leser dette, må dere veldig gjerne kommentere om dere tror det hadde vært like aktuelt å publisere den uten SA.

Hva fikk Dagbladet, ABC, Budstikka og NRKbeta ut av dette?

En “gratis” artikkel. Å kopiere teksten går kjapt, og spesielt i dette tilfellet vet de at artikkelen har trafikkpotensiale siden den både har ligget på topp på DinSide og SOL i timesvis, og jeg har fått tilbakemelding fra en av avisene at saken gikk best på den aktuelle siden en god stund, til tross for at den ikke lå på topp.

Hva hadde skjedd uten CC-lisens?

Muligens hadde de samme mediene sett at dette var en sak de burde lage noe på, men i Norge er vi ikke veldig flinke til å lenke til hverandre som kilde (jeg anklager ingen, men konstaterer bare et faktum), og sannsynligvis ville en av journalistene vært nødt til å bruke en time eller to på å lage en tilsvarende sak og gjort det til sin egen, noe Arnstein Larsen også påpeker i en tweet.

Tapte DinSide noe på det?

Nei, det tror jeg ikke. Vi fikk noen tusen brukere til våre artikler, spredt merkevaren og de eneste vi så fall mistet, var de som hadde lest artikkelen hos en av de andre først.

Kommer vi til å gjøre det igjen?

Jeg synes dette var et interessant eksperiment. Vi skal ikke se bort i fra at dette kan være aktuelt flere ganger, men utbyttet denne gangen ble vesentlig høyere for de som publiserte artikkelen enn for oss som skrev den. Jeg tror i så fall at share-alike må droppes no derivates må legges til, men der artikkelen også må skrives litt mer “delevennlig” der man unnlater å omtale DinSide som “vi” etc.

Hvorfor ikke gjøre det med alle artiklene?

Vi tar ikke penger fra leserne våre, men lever på annonseinntekter alene. Derfor kan vi heller ikke slippe fri alt innhold slik at andre kan kopiere fritt og vise, og siden innholdet er fritt tilgjengelig og søkbart ser jeg heller ikke helt vitsen med hvorfor vi skulle gjøre det.

Det er uansett liten tvil om at dette var et inspirerende eksperiment. Vi fikk en haug av positive tilbakemeldinger på Twitter i går – her er noen av dem (ser litt halvcorny ut med de grå linjene, men det var så fryktelig enkelt med QuoteURL):

1. 
   snorrebryne Tar @paljoakim på ordet, og har lagt ut hans Conficker-artikkel med CC-lisens på db.no: http://db.no/a/5549841/ 31 Mar 2009 from web
2. 
   lambrechts @paljoakim Kudos til dere for CC på Conficker. La oss håpe at aviser benytter seg av det slik at det blir spredd velskrevet info til folket. 31 Mar 2009 from TweetDeck in reply to paljoakim
3. 
   andreasl fantastisk @paljoakim, CC-lisens på dinside.no http://bit.ly/10DkT5 sak. Har sagt fra, håper å se saken ut på abcnyheter.no også om litt. 31 Mar 2009 from TweetDeck
4. 
   ArnsteinLarsen Er fasinert av cc-delingen til @paljoakim Nå får han cred for å ha skrevet en bra artikkel. Normalt ville han blitt copy-pastet uten cred. 31 Mar 2009 from DestroyTwitter
5. 
   janomdahl Vi publiserer DinSides sak om Conficker-ormen på DB.no, under en Creative Commons-lisens. Kudos til @paljoakim & co. http://db.no/a/5549841/ 31 Mar 2009 from TweetDeck
6. 
   katcho Veldig kult av @paljoakim ! Kan vi ikke gjøre slikt oftere? 31 Mar 2009 from twhirl
7. 
   carlchristian @paljoakim artikkelen din forflytter seg jo som en “orm” gjennom de norske nettavisene! -Grattis! 31 Mar 2009 from web in reply to paljoakim
8. 
   AboKevin @paljoakim Har oversatt og publisert artikkelen din på bloggen min; http://bit.ly/3JbQCX. Kjempebra initiativ fra din side! 31 Mar 2009 from TweetDeck in reply to paljoakim

— this quote was brought to you by quoteurl

Som æresmedlem i korttidsminneforeningen har jeg en lei tendens til å glemme småting, noe min kone sikkert gjerne skriver under på. Og – etter å ha levert Elise hver dag denne uka, hadde jeg fortsatt helt glemt å si i fra hjemme om at det skulle være påskefrokost i barnehagen neste torsdag der de trengte påmelding senest i dag.

Problemet med vanlige huskelapper er at du må huske å se på dem, men da jeg hentet i barnehagen i dag, kom jeg på noe lurt. Jeg tok rett og slett bilde av plakaten i barnehagen med mobiltelefonen slik at jeg skulle huske det. Dog fant jeg kjapt ut at det ikke holder å ta et bilde, siden jeg fortsatt må huske å bla igjennom bildene på telefonen.

Løsningen ble selvsagt å sette bildet jeg hadde tatt som bakgrunnsbilde på iPhonen. Siden jeg er er veldig glad i telefonen min og tafser på den i tide og utide (noe, igjen, min kjære kone sikkert skriver under på), blir jeg nå minnet på det hver eneste gang jeg begynner å leke med telefonen.

I morgen (en dag for seint; jeg vet) får jeg endelig gitt beskjed om at familien Olsen blir representert med 1 stk voksen person neste torsdag.

…hvis jeg husker telefonen, da.