Skip to Content

author

Author: påljoakim

21 dager til Las Vegas

For tre år siden var Lars Christian og jeg i Las Vegas, og da vi kom hjem var vi skjønt enige; dette måtte bli reisemålet for en guttetur. Etter å ha luftet det med gutta ble det stor stemning, og etter å ha overført 500 kroner til en sparekonto hver måned i tre år, nærmer turen seg med stormskritt.

23. mars reiser vi til Gardermoen med Las Vegas som endestasjon. Flybillettene fikk vi ganske billig – 5095,- kroner pr hode. Vi skal være i Las Vegas i 7 dager og bo på The Signature at MGM Grand. Vi har leid en Two-bedroom suite; et beist av en suite på nesten 150 kvadratmeter, med 3 bad (2 av dem med Jacuzzi), kjøkken med blender og oppvaskmaskin, sengeplass til 8 personer, 5 plasmaskjermer, stereoanlegg og balkong. For én uke i denne herligheten betaler vi bare 15.000 kroner totalt, eller 2500,- pr hode. Las Vegas er definitivt et billig sted å bo.

På planen for turen har vi også spikret visse ting. Blant annet skal vi hentes på flyplassen i en Hummer-limousine med sofaplass til 14, stroboskop, neon og laserlys, flatskjermer, stereoanlegg og bar. En time i denne grombilen koster bare $125 totalt.

Vi har også planer om en helikoptertur til Grand Canyon med champagnelunsj (ca. $300 pr pers), og vi skal se Cirque du Soleil – Ka. Der er billettene ganske dyre ($170), så jeg prøver enten å finne noen gode rabattkoder på nettet, eller stikke innom Tix4Tonight-kiosken utenfor hotellet vårt der man ofte får sterkt rabatterte billetter til show som går samme dag. Det gjorde vi sist gang og havnet på rundt $90, som brått blir litt hyggeligere for lommeboka.

Det blir selvsagt også hyppige innslag av pokerturneringer, nattklubber og annen moro. Jeg tar veldig gjerne i mot tips til restauranter i Las Vegas med god «value for money», selv om vi allerede har funnet en del kandidater hos Tripadvisor.

Sist jeg var i Las Vegas skrev jeg forresten også Storbyguide til Las Vegas. Jeg er spent på å se hva som har skjedd med byen i løpet av de tre årene.

21 dager igjen. Sommerfugler i magen.

100 timer med Android

Jeg har vært så heldig å få låne en Nexus One noen dager (populært kalt «Google-telefonen») – en telefon laget av HTC for Google som kjører Android v2.1.

Som iPhone-bruker har jeg satt svært pris på Apples telefon, men bare i løpet av noen få dager har jeg blitt overbevist om at min neste telefon etter all sannsynlighet vil bli en Android-basert telefon. I løpet av uken skal jeg skrive noen Android-artikler på DinSide, siden jeg føler at det er litt upløyd mark i norsk IT-presse.

Her er noen nøkkelmomenter med tanke på hva jeg liker best med Android:

  • Multitasking – Det er befriende å kunne kjøre Spotify i bakgrunnen mens man holder på med andre ting. Multitaskingen fungerer også utmerket, der back-knappen fungerer på tvers av applikasjonene. Eksempelvis kan du åpne en lenke i Twitter-klienten, og når du er ferdig å lese artikkelen i (den lynraske) nettleseren, trykker du back og havner tilbake i Twitter-klienten. På iPhone er du nødt til å trykke home-knappen og starte Twitter-klienten på nytt.
  • Konti i operativsystemet – Du legger inn Google-konto, Facebook-konto etc. i selve operativsystemet slik at dette lagres på tvers av applikasjoner du bruker. Begynner jeg å skrive i til-feltet på en e-post, kan jeg få opp epostadressene til alle Facebook-vennene som er registrert med e-post, f.eks. Jeg kan også importere informasjon fra Facebook til kontaktlisten, eller legge til hele smala som kontakter på telefonen om jeg ønsker det. Dette er til dels også mulig på iPhone, men ikke like elegant.
  • Alt kan byttes – Mens Apple kjører et knallhardt regime, for eksempel ved å nekte apps som imiterer programmer som allerede følger med iPhone, er dette liberalt i Android. Eksempelvis har jeg byttet ut det medfølgende SMS-programmet med ett som er langt mer avansert.
  • Notifications-historikk – Mottar du en push-varsling på iPhone, dytter den ut eventuelle andre push-varslinger du allerede har fått slik at de bare forsvinner. Med Android trekker du ned en rullgardin og kan se alle; også med tidspunkt. Jeg liker også måten alle applikasjoner veldig lett kan push-varsle deg. I et fotballprogram jeg har lastet ned, kan jeg se løpende resultater i alle kamper, og hvis jeg er spesielt interessert i én kamp, holder jeg fingeren i et halvt sekund på denne kampen for å aktivere push-varsler dersom noen scorer.
  • Widgets – Android er også smart fordi programmer også kan ha en widget-versjon. For eksempel har jeg en widget med Facebook der jeg kjapt kan se de siste statusoppdateringene fra venner, og en Spotify-widget der jeg kan bytte sang kjapt. Den bruker i tillegg mindre ressurser enn om hele Spotify-applikasjonen kjører. Jeg vil også legge til fordelen med at du ikke MÅ ha alle applikasjoner synlig på «skrivebordet». Dermed kan du legge ut de du faktisk brukes mest, mens resten nås via «alle applikasjoner»-knappen. Android-løsningen gjør at telefonen din blir mer personlig.
  • Måten alt er integrert på – Eksempelvis kan du bla i tusenvis av ringetoner og bakgrunnsbilder i Zedge-applikasjonen. Finner du en ringetone du liker, laster du den ned og får deretter spørsmål om du vil legge denne som standard ringetone, på en spesiell kontakt, som en SMS-lyd etc. Du trenger ikke å gå veien om settings-menyen slik du må på iPhone.

    Et annet eksempel er Locale, som lar deg definere regler – eksempelvis kan du gjøre slik at Bluetooth og GPS slås av dersom du har under 20% batterilevetid eller at telefonen settes på lydløs når den befinner seg på kontoret, eller hjemme hvis klokka er mellom 23 og 06. Alt skjer automagisk.

Det var noen hovedmomenter – har du Android? Hva setter du mest pris på, og er det noe du ikke setter så pris på? Jeg tar gjerne med meg innspill til artiklene jeg kommer til å skrive om Android i løpet av denne uka og neste.

Men først – to dager til München. Flybussen er straks på Gardermoen.

Hvordan jeg følger 1000 personer på Twitter

Jeg ble oppfordret av @heavymetaljesus til å blogge om hvordan jeg bruker Twitter, så here goes.

Først: Jeg har lenge hatt et lite dilemma ved hvor mange man skal følge tilbake. Til å begynne med var jeg ganske selektiv, noe jeg også blogget om i posten Derfor følger jeg deg ikke på Twitter. Jeg har nok lempet noe på kravene siden den gang, og følger stort sett folk tilbake så lenge de ikke kun poster om ting jeg ikke har noe spesiell interesse for. Finner jeg et par replyer til folk jeg kjenner eller ser at de tipser om en artikkel om teknologi, blir det som regel et gjensidig Twitter-forhold.

Inntil jeg fulgte rundt 300 personer leste jeg alle tweets. Jeg kunne titte innom via mobiltelefonen noen få ganger etter jobb og få med meg det alle sa, og det var heller ikke problematisk for meg å følge med mens jeg satt på jobb – jeg tror multitask-genet mitt er ganske godt utviklet, og til tross for at dette er en distraksjon fra arbeidet, er det også et påfyll der man får tips til saker og får en god oversikt over hva som rører seg på nettet akkurat nå, som etter hvert har blitt en liten spesialgren for meg på DinSide der jeg skriver mange artikler om nettopp slike ting.

Utfordringen har etter hvert blitt at det blir for mange (i skrivende stund 972). Med ett minutt mellom hver oppdatering kommer det som regel inn mellom 5 og 20 nye meldinger hvert minutt, og det er derfor helt umulig å holde seg kontinuerlig oppdatert og samtidig gjøre et godt stykke arbeid på jobb.

Det levnet meg med to muligheter:

  • Rense opp lista mi og skrelle den ned til halvparten.
  • Gruppere og filtrere

Det virker for meg som at Twitter har blitt en tjeneste der en oppsigelse går begge veier. Det hender at jeg unfollower en og annen; enten fordi de blir too much (da får jeg heller sett godbitene via retweets) eller fordi jeg etter hvert ser at en person poster mye som blir helt irrelevant for meg å følge med på. Dog har det skjedd ved flere anledninger at det ikke har tatt mange minuttene fra jeg unfollower til de unfollower meg, så det aner meg at det er et litt sårt punkt for mange.

Gjør det noe om folk jeg ikke følger ikke følger meg? Ja, egentlig. Ikke fordi jeg ser på antall followers som en poengskala (da hadde jeg sikkert tatt initiativet til å følge langt flere), men fordi jeg synes det er lurt som nettjournalist å ha et positivt forhold til så mange som mulig, som indirekte også vil være med på å skape litt blæst rundt arbeidsplassen min.

Løsningen har dermed blitt å filtrere. Jeg bruker primært Tweetdeck som klient, som har støtte både for gruppering og filtrering i hver enkelt kolonne. I en egen gruppe har jeg derfor skilt ut de rundt 50 jeg anser som mest verdifulle (jeg legger stadig til nye), enten det er fordi de ofte er tidlig ute med breaking news, fordi de er morsomme eller fordi jeg ofte samtaler med dem. Denne kolonnen i Tweetdeck prøver jeg å følge 100% (dvs lese alle tweets). Men – dette gjelder jo bare dersom jeg sitter ved maskinen. I Tweetie, som jeg bruker på iPhone, har jeg ikke tilgang til den samme grupperingen.

Jeg har selvsagt også en kolonne for alle de jeg følger, men denne kan jeg ikke monitorere 100%. Jeg prøver å ha et halvt øye på den gjennom arbeidsdagen, og det hender at jeg skriver «RT » eller «(via » i filterfeltet slik at jeg stort sett får opp alle retweets og dermed kjapt kan få et overblikk over hva som er hot akkurat nå.

I tillegg har jeg et par søkekolonner for å følge med på replies til @dinside_data, samt tweets som nevner DinSide etc. Jeg prøver så godt jeg kan å monitorere tilbakemeldinger til DinSide på Twitter, og svarer de aller fleste som sier ett eller annet om arbeidsplassen min.

For å holde oversikten over de beste lenkene som deles blant de jeg følger, bruker jeg Microplaza, der jeg har en timeline som viser meg de mest populære lenkene som deles av de jeg følger. Denne RSS-en abonnerer jeg også på i Google Reader/Feedly.

Jeg har i tillegg begynt å titte på folks favoritter (http://twitter.com/brukernavn/favourites) og RSS-abonnerer også på noen av disse for å få enda en inngang på de beste lenkene.

Dog er det egentlig litt rart – jeg var faktisk mer avhengig av Twitter da jeg fulgte noen få hundre og fikk med meg alt. Nå er jeg bare nødt til å la strømmen passere – har jeg ikke vært innlogget på tre timer, har jeg rett og slett ikke tid til å bla meg tilbake og lese alt, så det er veldig mange tweets jeg går glipp av hver dag.

Å følge mange har derfor blitt et tveegget sverd – jeg kan potensielt snappe opp mye mer enn om jeg følger få, men jeg går også glipp av mer enn jeg gjorde før.

Oppdatert: Ta også en titt på Martin Bekkelunds kommentar om det samme temaet.
(Tips meg gjerne hvis du har skrevet om lignende også.)

Nye followers rett i Twitter-klienten

I går kvitret jeg følgende:

Hvorfor er det ingen Twitterklienter som kan liste opp nye followers i en kolonne? Det er da mulig med APIet? Like før jeg koder sjæl! 😉

Jeg fikk kjapt svar at APIet kun ville spytte ut dine followers, sortert i rekkefølgen der de joinet Twitter. Det er for så vidt ingen hindring – det er bare å spørre om denne listen en gang i blant, lagre listen over followers i en database og sjekke hvem som er nye. Dog må jeg si det er litt rart at du ikke kan få en feed med rekkefølgen de fulgte deg, siden dette er tilgjengelig via http://www.twitter.com/brukernavn/followers (vel å merke kun dersom du er logget inn på Twitter).

Uansett hadde jeg lyst til å se om jeg fikk til en kjapp løsning på det.

Løsningen som ikke fungerte

Jeg begynte først på en løsning som i utgangspunktet fungerte, men som av uvisse årsaker plutselig ikke virket allikevel. Jeg opprettet en ny Gmail-konto, og fra min vanlige Gmail-konto (der jeg får varslene fra Twitter), satte jeg opp et filter som automatisk vidersendte alle eposter fra Twitter som inneholdt ordet «following».

Fra den nye kontoen frigjorde jeg så RSS-feeden ved å bruke FreeMyFeed. Jeg gir aldri bort Gmail-passordet mitt til tredjeparter, og derfor valgte jeg å bruke en ny Gmail-adresse til dette formålet, som det ikke var så farlig med. Dernest dyttet jeg denne RSS-feeden gjennom en Yahoo! Pipe (som jeg tidligere har skrevet om på DinSide) for å tune outputet slik jeg ville, der planen videre var å feede denne inn i en egen Twitterbruker via Twitterfeed. Det fungerte til å begynne med, men etter hvert fikk jeg bare en feilmelding fra FreeMyFeed som gjorde at jeg skrinla prosjektet.

Løsningen som fungerte

Jeg er av den typen som prøver først og leser manualen etterpå, og jeg burde nok ha brukt litt mer tid på Google før jeg satte i gang, for via tjenesten RSSfriends fikk jeg akkurat det jeg trengte. Du angir bare brukernavnet ditt og får da generert en RSS-feed du kan abonnere på. Fra øyeblikket du registrerer deg, blir denne RSS-feeden oppdatert hver time med dine nye followers, og også de som velger å slå opp med deg.

Nå var det bare å opprette en ekstrabruker på Twitter (twitjoakim) og bruke Twitterfeed slik at twitjoakim automatisk spytter ut RSS-elementene hver halvtime.

twitterfeed

Trykk på bildet for å se det i full størrelse.

Jeg satte dessuten på en @paljoakim før alle meldingene slik at de dukker opp i replies-kolonnen min, i tillegg til at jeg lagde en gruppe i Tweetdeck med twitjoakim som jeg kalte «Nye followers». Dermed får jeg notis fra Tweetdeck oppe i hjørnet om at jeg har fått nye followers hver gang det skjer; i verste fall halvannen time (opp til 1t via rssfriends og 30m via twitterfeed) forsinket. Det kan jeg leve med.

Siden twitjoakim nå spytter ut brukernavnet til de som har fulgt meg med @ foran, kan jeg enkelt trykke på brukernavnet for å titte og eventuelt velge å følge personen tilbake direkte i Tweetdeck. Jeg har forresten blogget litt om hvorfor jeg ikke følger alle som følger meg i dette innlegget: Derfor følger jeg deg ikke på Twitter

Dermed har jeg altså spart meg for å måtte sjekke epost en gang i blant, trykke på lenka i eposten, sjekke brukeren, klippe ut brukernavnet og skrive follow brukernavn i Tweetdeck. Slik ser det ut når det fungerer som det skal:

tweetdeck-1

Fyr løs i kommentarfeltet hvis noe er uklart.

Har du Twitter-konto? Da kan du følge meg på @paljoakim.

Den lille kokosbollefabrikken

Disclaimer: Jeg har ikke fått betalt for å skrive dette. Jeg fikk ikke en gang noe rabatt på sjokoladebollene jeg kjøpte.

Jeg må bare skryte litt av Den lille kokosbollefabrikken, som jeg besøkte tidligere denne uka etter tips fra svigermor. Der selger de vanlige kokosboller (som jeg ikke har smakt), men også sjokoladeboller (kokosboller uten kokos, liksom) i mange forskjellige former og farger. For eksempel har de smaker som Baileys, Cappuccino, Mocca, Appelsin, Skogsbær og mer til, og flere av variantene er tilgjengelige med både lyst og mørkt sjokoladetrekk.

Sjokoladeboller

Alle variantene jeg har smakt (vel, bare tre foreløpig) har vært veldig gode. Jeg synes kanskje det er litt dyrt med 95 kroner for 7 sjokoladeboller (kokosbollene er billigere), men ser for meg at dette er en perfekt ting å ha med på besøk i stedet for vinflasker, blomster eller konfekt, og i følge han bak disken holder de 14 dager i kjøleskap (hvis man ikke spiser dem opp før det, selvasgt).

Jeg har nå kjøpt ett (nytt) brett som skal få være med på hytta i påsken, forutsatt at vi klarer å holde oss unna dem den nærmeste uka. Skjønt, det er ikke så lett å la være – spesielt siden hver bolle bare inneholder 48kcal; halvparten av de vi fikk av min mor sist hun hadde vært på kokosbolleshopping.

Faktisk skal jeg være så grei at jeg legger ved en Google Map der jeg har prikket inn de tre kokosbollefabrikkene i Oslo:


View Larger Map

Kartet er redigerbart for alle, så hvis du bor et sted der de også har kokosboller til salgs, foreslår jeg at du prikker den inn på kartet, så kan vi kalle det kokosbollekartet og ha det som felleseie. Embed det gjerne på din blogg også hvis du vil.