Skip to Content

category

Category: familie

post

Stella

På selveste kvinnedagen ble vi foreldre nok en gang – denne gangen var det Stella Martines tur, og etter en fødsel der det meste gikk helt fint (bortsett fra at det tilsynelatende var helsikkes vondt å presse ut en 5,6kg tung frøken), reiste vi hjem fra sykehuset allerede dagen etter.

Stella er en rolig baby som stort sett sover – akkurat som bestilt. Hun har masse sort hår og er ikke veldig ulik det storesøster Elise var da hun var baby. Jeg har lagt ut en liten håndfull bilder på Flickr, som du også kan se her:


post

Rett og slett ikke så mye.

Det summerer vel ganske greit hva jeg har gjort i juleferien. Denne julen tok jeg «stora paketet» med tanke på juleferie og klinte til med to og en halv ukes fravær fra jobb. Selvsagt deilig på en måte, men som en av de få som virkelig GLEDER seg til å ta fatt på en ny uke hver søndag ettermiddag, så blir det nesten i lengste laget å være borte fra jobb.

Vi har tatt det ganske med ro i juleferien. Rett før jul kjøpte vi ny TV og Playstation 3, og min snille kone gav mannen sin Guitar Hero III under juletreet, som jeg også har fått med henne på å spille. Hun er faktisk en svært lovende bassist.

I tillegg har vi kost oss med Little Big Planet på kveldstid, og på lørdag var jeg sammen med et par kompiser og spilte det store deler av de 13 timene vi var sammen – rett og slett et fantastisk spill å spille sammen med andre. Et par kvelder har jeg også spilt Dead Space; det mest spennende spillet jeg kan huske å ha spilt – spesielt når man sitter alene i mørket nede i stua og klokka har passert midnatt.

Nå virker det som om jeg BARE har spilt Playstation hele jula, men det stemmer selvsagt ikke. Vi har både hatt noen runder med gjester, vært sammen med familie og fått gjort en hel del med hus og hjem, som inkluderer en heldagssession på Ikea og tilhørende runder med drill, hammer og umbraconøkler for å få i stand Elises nye rom. Hun blir nemlig storesøster om et par måneder og må selvsagt «oppgraderes» til større soverom.

Jeg har vært merkverdig lite foran Macbooken, og derfor har det ikke blitt noe særlig blogging og ikke noe særlig twitring i forhold til når det ikke er jul (et kraftig comeback i dag var på sin plass!). I nær fremtid skal jeg oppgradere til WordPress 2.7, samt installere WP Movie Ratings så jeg får lagt inn filmene jeg har sett de siste ukene.

post

Hvorfor fotosjåpper de barnet mitt?

Jeg forstår det rett og slett ikke. En ting er at de glossy magasinene gjør det – de har sannsynligvis funnet ut at de tjener mer penger jo penere vedkommende på forsiden ser ut, men barnehagebilder?

Vi fikk forleden et gruppebilde tatt i Elises barnehage av fotoforalle.no, og jeg ble skikkelig forbannet da jeg så hvordan de hadde ødelagt hele bildet med dårlige photoshopkunnskaper. Alle tenner er gjort lysere, og til og med det hvite inni øyet har de lysnet opp på de fleste, til et nivå der det bare ser helt merkelig ut. I tillegg har de glattet ut hvert ansikt, og ved å være uforsiktige er også deler av håret uskarpt på de fleste.

Det er rett og slett et makkverk av et bilde. For ikke å snakke om det å måtte «sprite opp» et barnehagebilde så barna blir pene nok. Jeg blir kvalm.

post

– Pappa, kan vi spille?

Det er stort sett spørsmålet jeg blir møtt med når jeg kommer hjem fra jobb. Elise (3) har nemlig blitt svært begeistret for iPhonen min, og det tok ikke mange minuttene før hun klarte å flippe bort til spillmenyen og starte spillene selv. Fortsatt sverger jeg til at jeg skal holde telefonen, men det gjør ingenting for hennes del.

Når selv en treåring kan bruke en så avansert duppeditt uten noe form for opplæring, illustrerer det godt hva Apple har klart med dette produktet. iPhone er i utgangspunktet en svært avansert telefon, men allikevel har de gjort det så vanvittig enkelt å bruke den – manualen som følger med er latterlig tynn.

Elise er mest glad i «Jirbo» (Memory Match), som er et enkelt memory-spill med dyreikoner, og hun har blitt ganske ram på å huske hvor de ulike dyra befinner seg. Det holder som regel med én runde, og så må vi spille noe annet.

Trace blir som regel spill nummer to, som går under kodenavnet «mannen». Her må man først tegne en vei på skermen og deretter styre en liten mann frem til målet, der en del hindre gjør det ganske tricky etter hvert. Elise og jeg tegner annenhver gang, men jeg må ta meg av styringen av mannen.

Vi må også spille litt enarmet banditt i iSlots, og etter fire-fem trekk med spaken, må Elise dra visningen opp på den enarmede banditten og vise meg hvor mye vi kan vinne hvis vi får tre grønne på rad. Etter et par drag er det som regel på tide med nytt spill.

Det blir som regel Topple, som nok er litt for vanskelig for treåringer. Elise har klart de to første brettene, men det betinger at jeg heller på telefonen litt her og der så tårnet ikke raser.

i Say er også et høydepunkt. Hun trenger litt hjelp til å repetere fargene etter at de er spilt av, men har klart å huske fire farger etter hverandre et par ganger, og siden telefonen klapper når man ryker på en smell, gjør det ingenting å trykke feil.

Det siste vi pleier å spille er fløyte. Ocarnia lar deg blåse i mikrofonen på telefonen og trykke på knapper i displayet, og det er veeldig stas. Faktisk har hun begynt å bli flinkere til å treffe den lille mikrofonen også, noe som ikke var så lett til å begynne med.

Hva spiller din treåring? Jeg er veldig lydhør for tips til flere apps som passer for småttiser.

post

The winner takes it all

Jeg har fått en ny idé, og det er at jeg skal døpe alle blogginnleggene mine etter sangtitler (jeg har tidvis gjort det hittil). Nederst i hvert innlegg får du se artisten/gruppa som har sangen, så blir hele bloggen litt musikkquiz samtidig (denne tar du vel?).

Selvsagt er cluet at overskriften må matche innholdet. Her er dagens historie:

Når jeg legger Elise har vi en ganske fast rutine. Det begynner med at mamma får nattaklem nede, og Elise går først opp i trappa. Deretter løper vi om kapp. Jeg pleier å gi henne seieren 75/25, men i kveld var det på tide at pappa vant igjen.

Jeg fintet henne derfor i andre halvdel av trappa. Lente meg på hennes høyre siden så hun blokkerte til høyre og satte i et rykk på venstre side av henne. Dessverre endte det med at jeg klinte kneet noe usannsynlig hardt inn i sprinklene, og jeg nærmest datt sammen i smerte. Jamret meg og klynket og slo i veggen og måtte konse 100% på ikke å banne eller grine.

Etter ti sekunder fikk jeg roet meg ned nok til å titte opp på henne, der hun stod triumferende på øverste trinn:

Jeg vant?

Smerte har sjelden gått over fortere.

ɐqqɐ :ɹɐʌs ƃıʇʞıɹ