Skip to Content

category

Category: jobb

post

100 timer med Android

Jeg har vært så heldig å få låne en Nexus One noen dager (populært kalt «Google-telefonen») – en telefon laget av HTC for Google som kjører Android v2.1.

Som iPhone-bruker har jeg satt svært pris på Apples telefon, men bare i løpet av noen få dager har jeg blitt overbevist om at min neste telefon etter all sannsynlighet vil bli en Android-basert telefon. I løpet av uken skal jeg skrive noen Android-artikler på DinSide, siden jeg føler at det er litt upløyd mark i norsk IT-presse.

Her er noen nøkkelmomenter med tanke på hva jeg liker best med Android:

  • Multitasking – Det er befriende å kunne kjøre Spotify i bakgrunnen mens man holder på med andre ting. Multitaskingen fungerer også utmerket, der back-knappen fungerer på tvers av applikasjonene. Eksempelvis kan du åpne en lenke i Twitter-klienten, og når du er ferdig å lese artikkelen i (den lynraske) nettleseren, trykker du back og havner tilbake i Twitter-klienten. På iPhone er du nødt til å trykke home-knappen og starte Twitter-klienten på nytt.
  • Konti i operativsystemet – Du legger inn Google-konto, Facebook-konto etc. i selve operativsystemet slik at dette lagres på tvers av applikasjoner du bruker. Begynner jeg å skrive i til-feltet på en e-post, kan jeg få opp epostadressene til alle Facebook-vennene som er registrert med e-post, f.eks. Jeg kan også importere informasjon fra Facebook til kontaktlisten, eller legge til hele smala som kontakter på telefonen om jeg ønsker det. Dette er til dels også mulig på iPhone, men ikke like elegant.
  • Alt kan byttes – Mens Apple kjører et knallhardt regime, for eksempel ved å nekte apps som imiterer programmer som allerede følger med iPhone, er dette liberalt i Android. Eksempelvis har jeg byttet ut det medfølgende SMS-programmet med ett som er langt mer avansert.
  • Notifications-historikk – Mottar du en push-varsling på iPhone, dytter den ut eventuelle andre push-varslinger du allerede har fått slik at de bare forsvinner. Med Android trekker du ned en rullgardin og kan se alle; også med tidspunkt. Jeg liker også måten alle applikasjoner veldig lett kan push-varsle deg. I et fotballprogram jeg har lastet ned, kan jeg se løpende resultater i alle kamper, og hvis jeg er spesielt interessert i én kamp, holder jeg fingeren i et halvt sekund på denne kampen for å aktivere push-varsler dersom noen scorer.
  • Widgets – Android er også smart fordi programmer også kan ha en widget-versjon. For eksempel har jeg en widget med Facebook der jeg kjapt kan se de siste statusoppdateringene fra venner, og en Spotify-widget der jeg kan bytte sang kjapt. Den bruker i tillegg mindre ressurser enn om hele Spotify-applikasjonen kjører. Jeg vil også legge til fordelen med at du ikke MÅ ha alle applikasjoner synlig på «skrivebordet». Dermed kan du legge ut de du faktisk brukes mest, mens resten nås via «alle applikasjoner»-knappen. Android-løsningen gjør at telefonen din blir mer personlig.
  • Måten alt er integrert på – Eksempelvis kan du bla i tusenvis av ringetoner og bakgrunnsbilder i Zedge-applikasjonen. Finner du en ringetone du liker, laster du den ned og får deretter spørsmål om du vil legge denne som standard ringetone, på en spesiell kontakt, som en SMS-lyd etc. Du trenger ikke å gå veien om settings-menyen slik du må på iPhone.

    Et annet eksempel er Locale, som lar deg definere regler – eksempelvis kan du gjøre slik at Bluetooth og GPS slås av dersom du har under 20% batterilevetid eller at telefonen settes på lydløs når den befinner seg på kontoret, eller hjemme hvis klokka er mellom 23 og 06. Alt skjer automagisk.

Det var noen hovedmomenter – har du Android? Hva setter du mest pris på, og er det noe du ikke setter så pris på? Jeg tar gjerne med meg innspill til artiklene jeg kommer til å skrive om Android i løpet av denne uka og neste.

Men først – to dager til München. Flybussen er straks på Gardermoen.

post

Hvordan jeg følger 1000 personer på Twitter

Jeg ble oppfordret av @heavymetaljesus til å blogge om hvordan jeg bruker Twitter, så here goes.

Først: Jeg har lenge hatt et lite dilemma ved hvor mange man skal følge tilbake. Til å begynne med var jeg ganske selektiv, noe jeg også blogget om i posten Derfor følger jeg deg ikke på Twitter. Jeg har nok lempet noe på kravene siden den gang, og følger stort sett folk tilbake så lenge de ikke kun poster om ting jeg ikke har noe spesiell interesse for. Finner jeg et par replyer til folk jeg kjenner eller ser at de tipser om en artikkel om teknologi, blir det som regel et gjensidig Twitter-forhold.

Inntil jeg fulgte rundt 300 personer leste jeg alle tweets. Jeg kunne titte innom via mobiltelefonen noen få ganger etter jobb og få med meg det alle sa, og det var heller ikke problematisk for meg å følge med mens jeg satt på jobb – jeg tror multitask-genet mitt er ganske godt utviklet, og til tross for at dette er en distraksjon fra arbeidet, er det også et påfyll der man får tips til saker og får en god oversikt over hva som rører seg på nettet akkurat nå, som etter hvert har blitt en liten spesialgren for meg på DinSide der jeg skriver mange artikler om nettopp slike ting.

Utfordringen har etter hvert blitt at det blir for mange (i skrivende stund 972). Med ett minutt mellom hver oppdatering kommer det som regel inn mellom 5 og 20 nye meldinger hvert minutt, og det er derfor helt umulig å holde seg kontinuerlig oppdatert og samtidig gjøre et godt stykke arbeid på jobb.

Det levnet meg med to muligheter:

  • Rense opp lista mi og skrelle den ned til halvparten.
  • Gruppere og filtrere

Det virker for meg som at Twitter har blitt en tjeneste der en oppsigelse går begge veier. Det hender at jeg unfollower en og annen; enten fordi de blir too much (da får jeg heller sett godbitene via retweets) eller fordi jeg etter hvert ser at en person poster mye som blir helt irrelevant for meg å følge med på. Dog har det skjedd ved flere anledninger at det ikke har tatt mange minuttene fra jeg unfollower til de unfollower meg, så det aner meg at det er et litt sårt punkt for mange.

Gjør det noe om folk jeg ikke følger ikke følger meg? Ja, egentlig. Ikke fordi jeg ser på antall followers som en poengskala (da hadde jeg sikkert tatt initiativet til å følge langt flere), men fordi jeg synes det er lurt som nettjournalist å ha et positivt forhold til så mange som mulig, som indirekte også vil være med på å skape litt blæst rundt arbeidsplassen min.

Løsningen har dermed blitt å filtrere. Jeg bruker primært Tweetdeck som klient, som har støtte både for gruppering og filtrering i hver enkelt kolonne. I en egen gruppe har jeg derfor skilt ut de rundt 50 jeg anser som mest verdifulle (jeg legger stadig til nye), enten det er fordi de ofte er tidlig ute med breaking news, fordi de er morsomme eller fordi jeg ofte samtaler med dem. Denne kolonnen i Tweetdeck prøver jeg å følge 100% (dvs lese alle tweets). Men – dette gjelder jo bare dersom jeg sitter ved maskinen. I Tweetie, som jeg bruker på iPhone, har jeg ikke tilgang til den samme grupperingen.

Jeg har selvsagt også en kolonne for alle de jeg følger, men denne kan jeg ikke monitorere 100%. Jeg prøver å ha et halvt øye på den gjennom arbeidsdagen, og det hender at jeg skriver «RT » eller «(via » i filterfeltet slik at jeg stort sett får opp alle retweets og dermed kjapt kan få et overblikk over hva som er hot akkurat nå.

I tillegg har jeg et par søkekolonner for å følge med på replies til @dinside_data, samt tweets som nevner DinSide etc. Jeg prøver så godt jeg kan å monitorere tilbakemeldinger til DinSide på Twitter, og svarer de aller fleste som sier ett eller annet om arbeidsplassen min.

For å holde oversikten over de beste lenkene som deles blant de jeg følger, bruker jeg Microplaza, der jeg har en timeline som viser meg de mest populære lenkene som deles av de jeg følger. Denne RSS-en abonnerer jeg også på i Google Reader/Feedly.

Jeg har i tillegg begynt å titte på folks favoritter (http://twitter.com/brukernavn/favourites) og RSS-abonnerer også på noen av disse for å få enda en inngang på de beste lenkene.

Dog er det egentlig litt rart – jeg var faktisk mer avhengig av Twitter da jeg fulgte noen få hundre og fikk med meg alt. Nå er jeg bare nødt til å la strømmen passere – har jeg ikke vært innlogget på tre timer, har jeg rett og slett ikke tid til å bla meg tilbake og lese alt, så det er veldig mange tweets jeg går glipp av hver dag.

Å følge mange har derfor blitt et tveegget sverd – jeg kan potensielt snappe opp mye mer enn om jeg følger få, men jeg går også glipp av mer enn jeg gjorde før.

Oppdatert: Ta også en titt på Martin Bekkelunds kommentar om det samme temaet.
(Tips meg gjerne hvis du har skrevet om lignende også.)

post

Gårsdagens CC-erfaring

(Siden vi ikke er så fancye på DinSide at vi har en egen betablogg, får jeg bruke min egen.)

Gårsdagen var en svært artig dag på jobb. Jeg tror vi skrev et lite stykke norsk netthistorie på DinSide da vi publiserte artikkelen om Conficker-ormen under en Creative Commons-lisens, inspirert av NRKBeta og Teknofil, som fra før har lisensiert alle bilder de har tatt selv under Creative Commons. Dette var ikke et planlagt stunt, men etter å ha sett trafikken på saken kom vi frem til at «pokker heller, dette BØR hele Norge få vite».

Jeg avklarte derfor med DinSides redaktør om å få legge ut artikkelen under en Creative Commons-lisens, slik at vi kunne spre det ikke-så-veldig-glade budskap til flere, og fikk tommelen opp. Jeg skal komme tilbake til hvorfor vi valgte denne lisensen og erfaringene vi gjorde.

Artikkelen hadde vel neppe blitt plukket opp rundtom hvis ikke det var for at svært mange mediefolk i Norge er på Twitter (takk til alle som retweetet), men i løpet av kort tid var også artikkelen å finne hos Dagbladet, og senere også hos ABC NyheterBudstikka og NRKBeta. Jeg er ikke overrasket over at det var nettopp disse mediene som valgte å ta saken – de er alle «på hugget» når det gjelder å tenke nytt, så kudos til de som valgte å kjøre på.

Valget av lisens

Jeg var litt usikker på hvilken CC-lisens vi burde velge. Jeg ville at kommersielle aktører skulle få bruke artikkelen på sine sider, siden den primære hensikten var å spre budskapet til så mange som mulig, så non-commercial var uaktuelt. Jeg skriver dette dagen før dagen, så jeg vet ikke i skrivende stund om Conficker-ormen har gjort stor skade på nettet eller ikke, men det skader uansett ikke å opplyse folk om mulighetene de har for å rydde unna uhumskhetene sånn i tilfelle.

Dernest resonnerte jeg meg frem til at dersom vi kun hadde brukt Attribution hadde brukt No derivates, så er jeg ikke like sikker på om den hadde blitt plukket opp av andre medier. Hvis de skulle ha gjort det, måtte de ha latt teksten være urørt, inkludert lenkene vi hadde til andre saker hos oss midt i teksten. Eksperimentet ble derfor å sette på en Share-Alike, som også tillater andre å redigere teksten, men der de blir nødt til å dele sin versjon under samme lisensvilkår.

Hvordan brukte de artikkelen?

Dagbladet, ABC Nyheter, Budstikka og NRKbeta har brukt artikkelen på ulike måter. Dagbladet bevarte det aller meste av teksten og lot navnet mitt stå i bylinen (kuttet ut én internlenke tidlig i artikkelen), ABC Nyheter lot all teksten stå (inkl byline), men beriket den også med egne internlenker til interne saker, mens Budstikka strippet internlenkene våre og hadde heller ingen byline med mitt navn. NRKBeta redigerte også artikkelen en del og fjernet da selvsagt byline, samt lenkene til andre DinSide-artikler i teksten.

Så vidt jeg kan se, er alle variantene i tråd med lisensen. Jeg hadde spesifisert nederst i artikkelen at den kunne brukes så lenge man lenket tilbake til DinSide som kilde og samtidig lenket til lisensen slik at «remixen» også ble publisert under samme lisens, og det har alle gjort.

Artikkelen vår hadde ligget ute noen timer før CC-lisensen ble satt på. Dette var ikke planlagt, men jeg ser også at dette har noe for seg, siden nyheten da blir ekslusiv på DinSide i noen timer først.

Hva fikk DinSide ut av det?

Dette er selvsagt et todelt utbytte for DinSides del, der den ene delen kan måles i tall og den andre handler om å spre merkevaren sin og gjøre flere oppmerksomme på DinSide.

For det første: artikkelen, lisensieringen og bruken var «all over» Twitter (ekstrabonus; det tikket inn en haug av nye followers hele dagen, tihi). Siden jeg brukte bit.ly for å forkorte URL-en (http://bit.ly/10DkT5), kan man også sjekke http://bit.ly/info/10DkT5 for å se hvor mange som klikket på akkuret den lenka. I skrivende stund er det noen hundre; altså ingen spesiell impact gjennom den kanalen.

I tillegg fikk DinSide noe trafikk fra de nevnte nettstedene. Vi har ikke for vane å dele nøyaktige tall på artikkelnivå, men jeg drister meg i hvert fall til å si at det gav oss et firesifret antall sesjoner totalt, som må sies å være et noe moderat utbytte. Slik fordeler sesjonene seg fra de fire nevnte nettstedene:

sesjonsfordeling

Altså var det ABC Nyheter som gav DinSide mest «juice»; ikke helt uventet siden de var alene om å bevare lenka Blir du spionert på? lenger oppe i artikkelen.

Uten share-alike Med no derivates ville som sagt de som valgte å publisere artikkelen vært nødt til å bevare lenkene vi hadde til andre saker i teksten også, slik at vår «inntekt» etter all sannsynlighet ville ha vært høyere; dog er det ikke sikkert at saken ville ha blitt publisert uten muligheten for å redigere den. Hvis noen fra de nevnte nettstedene leser dette, må dere veldig gjerne kommentere om dere tror det hadde vært like aktuelt å publisere den uten SA.

Hva fikk Dagbladet, ABC, Budstikka og NRKbeta ut av dette?

En «gratis» artikkel. Å kopiere teksten går kjapt, og spesielt i dette tilfellet vet de at artikkelen har trafikkpotensiale siden den både har ligget på topp på DinSide og SOL i timesvis, og jeg har fått tilbakemelding fra en av avisene at saken gikk best på den aktuelle siden en god stund, til tross for at den ikke lå på topp.

Hva hadde skjedd uten CC-lisens?

Muligens hadde de samme mediene sett at dette var en sak de burde lage noe på, men i Norge er vi ikke veldig flinke til å lenke til hverandre som kilde (jeg anklager ingen, men konstaterer bare et faktum), og sannsynligvis ville en av journalistene vært nødt til å bruke en time eller to på å lage en tilsvarende sak og gjort det til sin egen, noe Arnstein Larsen også påpeker i en tweet.

Tapte DinSide noe på det?

Nei, det tror jeg ikke. Vi fikk noen tusen brukere til våre artikler, spredt merkevaren og de eneste vi så fall mistet, var de som hadde lest artikkelen hos en av de andre først.

Kommer vi til å gjøre det igjen?

Jeg synes dette var et interessant eksperiment. Vi skal ikke se bort i fra at dette kan være aktuelt flere ganger, men utbyttet denne gangen ble vesentlig høyere for de som publiserte artikkelen enn for oss som skrev den. Jeg tror i så fall at share-alike må droppes no derivates må legges til, men der artikkelen også må skrives litt mer «delevennlig» der man unnlater å omtale DinSide som «vi» etc.

Hvorfor ikke gjøre det med alle artiklene?

Vi tar ikke penger fra leserne våre, men lever på annonseinntekter alene. Derfor kan vi heller ikke slippe fri alt innhold slik at andre kan kopiere fritt og vise, og siden innholdet er fritt tilgjengelig og søkbart ser jeg heller ikke helt vitsen med hvorfor vi skulle gjøre det.

Det er uansett liten tvil om at dette var et inspirerende eksperiment. Vi fikk en haug av positive tilbakemeldinger på Twitter i går – her er noen av dem (ser litt halvcorny ut med de grå linjene, men det var så fryktelig enkelt med QuoteURL):

  1. Snorre Bryne
    snorrebryne Tar @paljoakim på ordet, og har lagt ut hans Conficker-artikkel med CC-lisens på db.no: http://db.no/a/5549841/
  2. Lasse Lambrechts
    lambrechts @paljoakim Kudos til dere for CC på Conficker. La oss håpe at aviser benytter seg av det slik at det blir spredd velskrevet info til folket.
  3. Andreas H. Lunde
    andreasl fantastisk @paljoakim, CC-lisens på dinside.no http://bit.ly/10DkT5 sak. Har sagt fra, håper å se saken ut på abcnyheter.no også om litt.
  4. Arnstein Larsen
    ArnsteinLarsen Er fasinert av cc-delingen til @paljoakim Nå får han cred for å ha skrevet en bra artikkel. Normalt ville han blitt copy-pastet uten cred.
  5. Jan Omdahl
    janomdahl Vi publiserer DinSides sak om Conficker-ormen på DB.no, under en Creative Commons-lisens. Kudos til @paljoakim & co. http://db.no/a/5549841/
  6. HanneLK
    katcho Veldig kult av @paljoakim ! Kan vi ikke gjøre slikt oftere?
  7. carlchristian
    carlchristian @paljoakim artikkelen din forflytter seg jo som en «orm» gjennom de norske nettavisene! -Grattis! 😀
  8. Ken-Tore
    AboKevin @paljoakim Har oversatt og publisert artikkelen din på bloggen min; http://bit.ly/3JbQCX. Kjempebra initiativ fra din side!

this quote was brought to you by quoteurl

post

Derfor følger jeg deg ikke på Twitter

Som teknologijournalist har jeg skrevet om Twitter ved flere anledninger, og så og si hver dag de siste ukene har jeg fått en eller flere followers. I dag passerte jeg 400, men et lite overblikk på profilsiden min, viser at jeg bare følger rundt 3/4 tilbake.

Førsteinntrykket er viktig, og det blir stadig viktigere når man følger flere og flere. Inspirert av denne artikkelen har jeg derfor laget noen punkter på hvorfor jeg sannsynligvis ikke har fulgt deg tilbake, selv om du følger meg:

  • Du har ikke postet én eneste tweet, bare begynt å følge meg (og en håndfull andre). Jeg vet ingenting om deg – hvorfor skal jeg følge dine oppdateringer? Det høres kanskje ut som om jeg oppfordrer deg til å snakke med deg selv, men faktisk er det ingen dum idé å twitte litt ut i «ingenmannsland» før du begynner å følge andre. Først da får jeg et inntrykk av hvem du er og hva du er interessert i.
  • Du poster bare «sosiale tweets», og jeg kjenner deg ikke. Hvis jeg kjenner deg er det én ting – da kan jeg godt synes det er hyggelig å se at du koser deg med ungene på Tusenfryd, at du skal ha muntlig eksamen i morgen eller nettopp har kjøpt deg ny bilstereo. Hvis ikke blir det bare støy – som om ikke over 300 twitterbrukere lager nok støy allerede 😉
  • Du er ikke med i samtalen. Dette er kanskje det viktigste kriteriet – jeg liker å følge folk som bidrar, som jeg kan utveksle meninger med og som gir meg respons. Til tross for at du har postet 5 tweets den siste uka som er over middels interessante, mangler det liksom litt hvis ikke du snakker med andre.
  • Du har lav followers/following-rate. I tvilssituasjoner tar jeg en titt på tallet – hvis du følger 93 personer, men bare har 12 som følger deg, er det et tegn på at andre ikke har blitt inspirert, og da er sjansen stor for at jeg tar deres parti; spesielt hvis jeg gjenkjenner mange av de små bildene av twitterbrukerne du følger.
  • Du poster om ting jeg ikke interesserer meg for, eller nærmere bestemt – om ting jeg ikke har noe interesse av å få matet inn i twitterstrømmen min. Jeg er først og fremst opptatt av teknologi, internett, popkultur, morsomheter og andre ting. Hvis dine siste 7 tweets er om dyremishandling, kjente sitater eller referat fra hvert løp på travbanen på lørdag, sier jeg nei takk. Jeg sier ikke at du er en uinteressant person – jeg ønsker bare å ha en viss rød tråd i twitterstrømmen min. Jeg liker kanel, men ikke på pizzaen, liksom.
  • Du er automatisert. Hvis du bare mater RSS-feeden din til Twitter og følger meg i håp om å hanke inn nok en leser, bommet du. Jeg skal innrømme at jeg har syndet litt med dette selv da jeg opprettet @dinside_data, men vi har nå slått av RSS-mating og prøver heretter å holde den litt «personlig», der alle tweets blir sendt manuelt.
  • Du blir «too much». Dine siste 8 meldinger er adressert til samme person og handler om hvor dere skal spise i morgen. Bruk direktemeldinger – det er ingen vits å plage alle andre med en samtale kun dere har interesse av.
  • Oppdatert: Jeg må ta med ett poeng til i etterkant, og det er rett og slett fenomenet forglemmelse. Jeg har en tendens til å dra opp telefonen og sjekke epost både her og der, og da hender det at jeg ser at noen har lagt meg til på twitter, leser eposten, titter på profilen, men glemmer å bytte program og legge deg til etterpå.

Jeg er allikevel fullstendig klar over at det sikkert er noen jeg i første omgang valgte ikke å følge, men som jeg muligens ville ha fulgt i dag. Jeg kunne selvsagt ha gått igjennom hver enkelt på Friend or Follow, men det tar sin tid med over 100 stykker. Det beste er egentlig om du følger punkt 3. Du kan fortsatt adressere meg (med @, vet du) hvis du vil svare på noe jeg har postet – uavhengig av om jeg følger deg eller ikke. Jeg klikker som regel på brukernavn jeg ikke kan huske å ha sett på en stund, og derfra er avstanden til follow-knappen som regel kort.

Hvis du, på tross av alle disse advarslene, har lyst til å følge meg på Twitter, er brukernavnet mitt @paljoakim 😉

Er du fortsatt ikke på Twitter? Her er noen artikler vi har skrevet på DinSide for å få deg i gang:

post

Å velge den rette jobben

Etter en aldri så liten «samtale» på Twitter i går, ble jeg inspirert til å skrive en ordentlig jobbrelatert bloggpost. Den handler om det å velge den rette jobben og er egentlig ganske personlig.

Jeg er rett og slett veldig heldig med jobben min, og jeg er en av de veldig få som virkelig gleder seg til å ta fatt på en ny uke når helgen begynner å gå mot slutten. Gleder meg, altså. Det er ikke bare greit nok – jeg ser faktisk frem til det.

Det har ikke alltid vært sånn. Da jeg var ferdig utdannet, begynte jeg å jobbe i verdens største konsulentselskap, Accenture. Ikke noen vonde ord om de som jobber der – jeg har vel aldri sittet under samme tak som så mange smarte hoder hverken før eller siden.

Problemet var at det som hørtes kult ut på papiret da jeg begynte å studere var ikke så festlig allikevel; spesielt når jeg ble sittende veldig lenge på samme prosjekt med de samme oppgavene. Tidene var ikke veldig gode, og for min arbeidsgiver var det nok mer strategisk å holde meg på et prosjekt enn å bytte meg ut med noen andre, noe jeg selvsagt ikke skal være 100% uenig i. For meg var det imidlertid vondt fordi det var lite rom for kreativitet, monotone oppgaver og etter hvert få utfordringer. Og til tross for meget gode tilbakemeldinger hver gang, forfremmelse og den slags, ble jeg allikevel sittende alt for lenge på ett sted. Alt ble til slutt rutinearbeid, og det passer ikke for meg.

Jeg hadde nok ganske uflaks også, for da jeg endelig fikk byttet prosjekt (et halvt år etter at ønsket ble fremmet) ble det ikke noe bedre. Det blir noe feil når man tropper opp på nytt prosjekt og gjør unna 117 estimerte timeverk i løpet av de to første dagene. Selvsagt får man ros for å være kjapp, men det sier mer om at arbeidsoppgavene ikke er tilstrekkelig utfordrende til at man får utviklet seg – dette var oppgaver jeg like gjerne kunne hatt da jeg begynte i selskapet; ikke to og et halvt år etterpå, og nettopp denne frustrasjonen bygde seg opp mer og mer.

Jeg grudde meg til hver dag på jobb. Ikke bare til hver mandag, men til hver dag.

En dag var det slutt.

Jeg hadde gått og gruet meg til nok en drittuke hele søndagen, og da jeg dro innover på jobb på mandag var ikke situasjonen noe bedre. Jeg ankom Bussterminalen og gikk bort til Oslo S, hvor jeg plutselig stoppet opp.

Det var som om alt ble stille rundt meg. Jeg følte at hvis jeg går et skritt til kommer jeg til å bryte sammen, og jeg sa til meg selv at nei, vet du hva – i dag ORKER jeg faktisk ikke å gå på jobb. Jeg snudde, gikk tilbake til bussen, hilste på bussjåføren nok en gang (du skulle ha sett uttrykket hans) og reiste hjem.

Den dagen var jeg solgt. Jeg gikk inn på Aetat sine hjemmesider umiddelbart etter at jeg kom hjem og satte opp epostvarsler. Jobben i Accenture ble aldri den samme, og en vakker dag snublet jeg over en stillingsannonse på DinSide; en nettside jeg hadde besøkt praktisk talt hver dag siden den startet opp.

Jeg var forberedt på at dette nok betød at jeg måtte gå ned i lønn, og at lønnsutsiktene ikke var så gode som de var i Accenture, men det hadde gått opp for meg at hva du gjør er viktigere enn hva du tjener (hvis du skal huske én setning fra dette blogginnlegget, så husk den forrige). Flaks for meg fikk jeg sånn cirka det samme som jeg hadde fra før, selv om jeg sikkert pr i dag hadde tjent mer om jeg hadde fortsatt i Accenture med progresjon som forventet.

Men det vier jeg faktisk ikke en tanke. Jeg elsker rett og slett jobben min. Den er morsom hver eneste dag, jeg får stadig nye arbeidsoppgaver som jeg ofte selv tar initiativet til, det er virkelig mulig å være kreativ, og til tross for min initielle skepsis at jeg nå la utdannelsen «på hylla», har det vist seg at jeg faktisk har god bruk for den også i min nye jobb.

Du kan også finne deg en jobb du gleder deg til hver søndag. Tenk litt på hva som er viktig for deg og følg hjertet ditt. Kanskje får du bedriften din til å omskolere deg fordi du har vist deg å være en dyktig medarbeider, kanskje må du bite i det sure eplet og ta farvel med gode kolleger, kanskje må du gå ned i lønn, kanskje må du reise lenger til jobb …

Men det bør ikke spille noen rolle hvis den nye jobben din gir deg langt mer glede enn den gamle. Livet er rett og slett for kort til å ha feil jobb.