Skip to Content

category

Category: spill og moro

post

Rett og slett ikke så mye.

Det summerer vel ganske greit hva jeg har gjort i juleferien. Denne julen tok jeg «stora paketet» med tanke på juleferie og klinte til med to og en halv ukes fravær fra jobb. Selvsagt deilig på en måte, men som en av de få som virkelig GLEDER seg til å ta fatt på en ny uke hver søndag ettermiddag, så blir det nesten i lengste laget å være borte fra jobb.

Vi har tatt det ganske med ro i juleferien. Rett før jul kjøpte vi ny TV og Playstation 3, og min snille kone gav mannen sin Guitar Hero III under juletreet, som jeg også har fått med henne på å spille. Hun er faktisk en svært lovende bassist.

I tillegg har vi kost oss med Little Big Planet på kveldstid, og på lørdag var jeg sammen med et par kompiser og spilte det store deler av de 13 timene vi var sammen – rett og slett et fantastisk spill å spille sammen med andre. Et par kvelder har jeg også spilt Dead Space; det mest spennende spillet jeg kan huske å ha spilt – spesielt når man sitter alene i mørket nede i stua og klokka har passert midnatt.

Nå virker det som om jeg BARE har spilt Playstation hele jula, men det stemmer selvsagt ikke. Vi har både hatt noen runder med gjester, vært sammen med familie og fått gjort en hel del med hus og hjem, som inkluderer en heldagssession på Ikea og tilhørende runder med drill, hammer og umbraconøkler for å få i stand Elises nye rom. Hun blir nemlig storesøster om et par måneder og må selvsagt «oppgraderes» til større soverom.

Jeg har vært merkverdig lite foran Macbooken, og derfor har det ikke blitt noe særlig blogging og ikke noe særlig twitring i forhold til når det ikke er jul (et kraftig comeback i dag var på sin plass!). I nær fremtid skal jeg oppgradere til WordPress 2.7, samt installere WP Movie Ratings så jeg får lagt inn filmene jeg har sett de siste ukene.

post

Braid er årets spill

Sjelden har jeg latt meg fengsle fullstendig av et spill som jeg gjorde da jeg spilte igjennom Braid. Det er rett og slett så fantastisk nytenkende, så inn i granskauen «mind-twisting», kreativt, vakkert og gøy for alle nesten uavhengig av preferanser.

Det var derfor svært gledelig å se at Dagbladet i dag også kåret det til årets beste spill (2. plass hos VG). At dette spillet er laget av én person og distribuert over Xbox Live Arcade er et stort varsko til de store aktørene i spillbransjen og et levende bevis på at millioner av dollar ikke alltid er nødvendig for å lage en publikumssuksess.

Hvis du har en Xbox 360 vil jeg anbefale deg å kjøpe dette spillet. Bedre tidsfordriv er nesten ikke å oppdrive i jula.

post

– Pappa, kan vi spille?

Det er stort sett spørsmålet jeg blir møtt med når jeg kommer hjem fra jobb. Elise (3) har nemlig blitt svært begeistret for iPhonen min, og det tok ikke mange minuttene før hun klarte å flippe bort til spillmenyen og starte spillene selv. Fortsatt sverger jeg til at jeg skal holde telefonen, men det gjør ingenting for hennes del.

Når selv en treåring kan bruke en så avansert duppeditt uten noe form for opplæring, illustrerer det godt hva Apple har klart med dette produktet. iPhone er i utgangspunktet en svært avansert telefon, men allikevel har de gjort det så vanvittig enkelt å bruke den – manualen som følger med er latterlig tynn.

Elise er mest glad i «Jirbo» (Memory Match), som er et enkelt memory-spill med dyreikoner, og hun har blitt ganske ram på å huske hvor de ulike dyra befinner seg. Det holder som regel med én runde, og så må vi spille noe annet.

Trace blir som regel spill nummer to, som går under kodenavnet «mannen». Her må man først tegne en vei på skermen og deretter styre en liten mann frem til målet, der en del hindre gjør det ganske tricky etter hvert. Elise og jeg tegner annenhver gang, men jeg må ta meg av styringen av mannen.

Vi må også spille litt enarmet banditt i iSlots, og etter fire-fem trekk med spaken, må Elise dra visningen opp på den enarmede banditten og vise meg hvor mye vi kan vinne hvis vi får tre grønne på rad. Etter et par drag er det som regel på tide med nytt spill.

Det blir som regel Topple, som nok er litt for vanskelig for treåringer. Elise har klart de to første brettene, men det betinger at jeg heller på telefonen litt her og der så tårnet ikke raser.

i Say er også et høydepunkt. Hun trenger litt hjelp til å repetere fargene etter at de er spilt av, men har klart å huske fire farger etter hverandre et par ganger, og siden telefonen klapper når man ryker på en smell, gjør det ingenting å trykke feil.

Det siste vi pleier å spille er fløyte. Ocarnia lar deg blåse i mikrofonen på telefonen og trykke på knapper i displayet, og det er veeldig stas. Faktisk har hun begynt å bli flinkere til å treffe den lille mikrofonen også, noe som ikke var så lett til å begynne med.

Hva spiller din treåring? Jeg er veldig lydhør for tips til flere apps som passer for småttiser.