23. mars reiser vi til Gardermoen med Las Vegas som endestasjon. Flybillettene fikk vi ganske billig – 5095,- kroner pr hode. Vi skal være i Las Vegas i 7 dager og bo på The Signature at MGM Grand. Vi har leid en Two-bedroom suite; et beist av en suite på nesten 150 kvadratmeter, med 3 bad (2 av dem med Jacuzzi), kjøkken med blender og oppvaskmaskin, sengeplass til 8 personer, 5 plasmaskjermer, stereoanlegg og balkong. For én uke i denne herligheten betaler vi bare 15.000 kroner totalt, eller 2500,- pr hode. Las Vegas er definitivt et billig sted å bo.

På planen for turen har vi også spikret visse ting. Blant annet skal vi hentes på flyplassen i en Hummer-limousine med sofaplass til 14, stroboskop, neon og laserlys, flatskjermer, stereoanlegg og bar. En time i denne grombilen koster bare $125 totalt.

Vi har også planer om en helikoptertur til Grand Canyon med champagnelunsj (ca. $300 pr pers), og vi skal se Cirque du Soleil – Ka. Der er billettene ganske dyre ($170), så jeg prøver enten å finne noen gode rabattkoder på nettet, eller stikke innom Tix4Tonight-kiosken utenfor hotellet vårt der man ofte får sterkt rabatterte billetter til show som går samme dag. Det gjorde vi sist gang og havnet på rundt $90, som brått blir litt hyggeligere for lommeboka.

Det blir selvsagt også hyppige innslag av pokerturneringer, nattklubber og annen moro. Jeg tar veldig gjerne i mot tips til restauranter i Las Vegas med god “value for money”, selv om vi allerede har funnet en del kandidater hos Tripadvisor.

Sist jeg var i Las Vegas skrev jeg forresten også Storbyguide til Las Vegas. Jeg er spent på å se hva som har skjedd med byen i løpet av de tre årene.

21 dager igjen. Sommerfugler i magen.

Som iPhone-bruker har jeg satt svært pris på Apples telefon, men bare i løpet av noen få dager har jeg blitt overbevist om at min neste telefon etter all sannsynlighet vil bli en Android-basert telefon. I løpet av uken skal jeg skrive noen Android-artikler på DinSide, siden jeg føler at det er litt upløyd mark i norsk IT-presse.

Her er noen nøkkelmomenter med tanke på hva jeg liker best med Android:

• Multitasking – Det er befriende å kunne kjøre Spotify i bakgrunnen mens man holder på med andre ting. Multitaskingen fungerer også utmerket, der back-knappen fungerer på tvers av applikasjonene. Eksempelvis kan du åpne en lenke i Twitter-klienten, og når du er ferdig å lese artikkelen i (den lynraske) nettleseren, trykker du back og havner tilbake i Twitter-klienten. På iPhone er du nødt til å trykke home-knappen og starte Twitter-klienten på nytt.
• Konti i operativsystemet – Du legger inn Google-konto, Facebook-konto etc. i selve operativsystemet slik at dette lagres på tvers av applikasjoner du bruker. Begynner jeg å skrive i til-feltet på en e-post, kan jeg få opp epostadressene til alle Facebook-vennene som er registrert med e-post, f.eks. Jeg kan også importere informasjon fra Facebook til kontaktlisten, eller legge til hele smala som kontakter på telefonen om jeg ønsker det. Dette er til dels også mulig på iPhone, men ikke like elegant.
• Alt kan byttes – Mens Apple kjører et knallhardt regime, for eksempel ved å nekte apps som imiterer programmer som allerede følger med iPhone, er dette liberalt i Android. Eksempelvis har jeg byttet ut det medfølgende SMS-programmet med ett som er langt mer avansert.
• Notifications-historikk – Mottar du en push-varsling på iPhone, dytter den ut eventuelle andre push-varslinger du allerede har fått slik at de bare forsvinner. Med Android trekker du ned en rullgardin og kan se alle; også med tidspunkt. Jeg liker også måten alle applikasjoner veldig lett kan push-varsle deg. I et fotballprogram jeg har lastet ned, kan jeg se løpende resultater i alle kamper, og hvis jeg er spesielt interessert i én kamp, holder jeg fingeren i et halvt sekund på denne kampen for å aktivere push-varsler dersom noen scorer.
• Widgets – Android er også smart fordi programmer også kan ha en widget-versjon. For eksempel har jeg en widget med Facebook der jeg kjapt kan se de siste statusoppdateringene fra venner, og en Spotify-widget der jeg kan bytte sang kjapt. Den bruker i tillegg mindre ressurser enn om hele Spotify-applikasjonen kjører. Jeg vil også legge til fordelen med at du ikke MÅ ha alle applikasjoner synlig på “skrivebordet”. Dermed kan du legge ut de du faktisk brukes mest, mens resten nås via “alle applikasjoner”-knappen. Android-løsningen gjør at telefonen din blir mer personlig.
• Måten alt er integrert på – Eksempelvis kan du bla i tusenvis av ringetoner og bakgrunnsbilder i Zedge-applikasjonen. Finner du en ringetone du liker, laster du den ned og får deretter spørsmål om du vil legge denne som standard ringetone, på en spesiell kontakt, som en SMS-lyd etc. Du trenger ikke å gå veien om settings-menyen slik du må på iPhone.

  Et annet eksempel er Locale, som lar deg definere regler – eksempelvis kan du gjøre slik at Bluetooth og GPS slås av dersom du har under 20% batterilevetid eller at telefonen settes på lydløs når den befinner seg på kontoret, eller hjemme hvis klokka er mellom 23 og 06. Alt skjer automagisk.

Det var noen hovedmomenter – har du Android? Hva setter du mest pris på, og er det noe du ikke setter så pris på? Jeg tar gjerne med meg innspill til artiklene jeg kommer til å skrive om Android i løpet av denne uka og neste.

Men først – to dager til München. Flybussen er straks på Gardermoen.

Først: Jeg har lenge hatt et lite dilemma ved hvor mange man skal følge tilbake. Til å begynne med var jeg ganske selektiv, noe jeg også blogget om i posten Derfor følger jeg deg ikke på Twitter. Jeg har nok lempet noe på kravene siden den gang, og følger stort sett folk tilbake så lenge de ikke kun poster om ting jeg ikke har noe spesiell interesse for. Finner jeg et par replyer til folk jeg kjenner eller ser at de tipser om en artikkel om teknologi, blir det som regel et gjensidig Twitter-forhold.

Inntil jeg fulgte rundt 300 personer leste jeg alle tweets. Jeg kunne titte innom via mobiltelefonen noen få ganger etter jobb og få med meg det alle sa, og det var heller ikke problematisk for meg å følge med mens jeg satt på jobb – jeg tror multitask-genet mitt er ganske godt utviklet, og til tross for at dette er en distraksjon fra arbeidet, er det også et påfyll der man får tips til saker og får en god oversikt over hva som rører seg på nettet akkurat nå, som etter hvert har blitt en liten spesialgren for meg på DinSide der jeg skriver mange artikler om nettopp slike ting.

Utfordringen har etter hvert blitt at det blir for mange (i skrivende stund 972). Med ett minutt mellom hver oppdatering kommer det som regel inn mellom 5 og 20 nye meldinger hvert minutt, og det er derfor helt umulig å holde seg kontinuerlig oppdatert og samtidig gjøre et godt stykke arbeid på jobb.

Det levnet meg med to muligheter:

• Rense opp lista mi og skrelle den ned til halvparten.
• Gruppere og filtrere

Det virker for meg som at Twitter har blitt en tjeneste der en oppsigelse går begge veier. Det hender at jeg unfollower en og annen; enten fordi de blir too much (da får jeg heller sett godbitene via retweets) eller fordi jeg etter hvert ser at en person poster mye som blir helt irrelevant for meg å følge med på. Dog har det skjedd ved flere anledninger at det ikke har tatt mange minuttene fra jeg unfollower til de unfollower meg, så det aner meg at det er et litt sårt punkt for mange.

Gjør det noe om folk jeg ikke følger ikke følger meg? Ja, egentlig. Ikke fordi jeg ser på antall followers som en poengskala (da hadde jeg sikkert tatt initiativet til å følge langt flere), men fordi jeg synes det er lurt som nettjournalist å ha et positivt forhold til så mange som mulig, som indirekte også vil være med på å skape litt blæst rundt arbeidsplassen min.

Løsningen har dermed blitt å filtrere. Jeg bruker primært Tweetdeck som klient, som har støtte både for gruppering og filtrering i hver enkelt kolonne. I en egen gruppe har jeg derfor skilt ut de rundt 50 jeg anser som mest verdifulle (jeg legger stadig til nye), enten det er fordi de ofte er tidlig ute med breaking news, fordi de er morsomme eller fordi jeg ofte samtaler med dem. Denne kolonnen i Tweetdeck prøver jeg å følge 100% (dvs lese alle tweets). Men – dette gjelder jo bare dersom jeg sitter ved maskinen. I Tweetie, som jeg bruker på iPhone, har jeg ikke tilgang til den samme grupperingen.

Jeg har selvsagt også en kolonne for alle de jeg følger, men denne kan jeg ikke monitorere 100%. Jeg prøver å ha et halvt øye på den gjennom arbeidsdagen, og det hender at jeg skriver “RT ” eller “(via ” i filterfeltet slik at jeg stort sett får opp alle retweets og dermed kjapt kan få et overblikk over hva som er hot akkurat nå.

I tillegg har jeg et par søkekolonner for å følge med på replies til @dinside_data, samt tweets som nevner DinSide etc. Jeg prøver så godt jeg kan å monitorere tilbakemeldinger til DinSide på Twitter, og svarer de aller fleste som sier ett eller annet om arbeidsplassen min.

For å holde oversikten over de beste lenkene som deles blant de jeg følger, bruker jeg Microplaza, der jeg har en timeline som viser meg de mest populære lenkene som deles av de jeg følger. Denne RSS-en abonnerer jeg også på i Google Reader/Feedly.

Jeg har i tillegg begynt å titte på folks favoritter (http://twitter.com/brukernavn/favourites) og RSS-abonnerer også på noen av disse for å få enda en inngang på de beste lenkene.

Dog er det egentlig litt rart – jeg var faktisk mer avhengig av Twitter da jeg fulgte noen få hundre og fikk med meg alt. Nå er jeg bare nødt til å la strømmen passere – har jeg ikke vært innlogget på tre timer, har jeg rett og slett ikke tid til å bla meg tilbake og lese alt, så det er veldig mange tweets jeg går glipp av hver dag.

Å følge mange har derfor blitt et tveegget sverd – jeg kan potensielt snappe opp mye mer enn om jeg følger få, men jeg går også glipp av mer enn jeg gjorde før.

Oppdatert: Ta også en titt på Martin Bekkelunds kommentar om det samme temaet.
(Tips meg gjerne hvis du har skrevet om lignende også.)

Hvorfor er det ingen Twitterklienter som kan liste opp nye followers i en kolonne? Det er da mulig med APIet? Like før jeg koder sjæl!

Jeg fikk kjapt svar at APIet kun ville spytte ut dine followers, sortert i rekkefølgen der de joinet Twitter. Det er for så vidt ingen hindring – det er bare å spørre om denne listen en gang i blant, lagre listen over followers i en database og sjekke hvem som er nye. Dog må jeg si det er litt rart at du ikke kan få en feed med rekkefølgen de fulgte deg, siden dette er tilgjengelig via http://www.twitter.com/brukernavn/followers (vel å merke kun dersom du er logget inn på Twitter).

Uansett hadde jeg lyst til å se om jeg fikk til en kjapp løsning på det.

Løsningen som ikke fungerte

Jeg begynte først på en løsning som i utgangspunktet fungerte, men som av uvisse årsaker plutselig ikke virket allikevel. Jeg opprettet en ny Gmail-konto, og fra min vanlige Gmail-konto (der jeg får varslene fra Twitter), satte jeg opp et filter som automatisk vidersendte alle eposter fra Twitter som inneholdt ordet “following”.

Fra den nye kontoen frigjorde jeg så RSS-feeden ved å bruke FreeMyFeed. Jeg gir aldri bort Gmail-passordet mitt til tredjeparter, og derfor valgte jeg å bruke en ny Gmail-adresse til dette formålet, som det ikke var så farlig med. Dernest dyttet jeg denne RSS-feeden gjennom en Yahoo! Pipe (som jeg tidligere har skrevet om på DinSide) for å tune outputet slik jeg ville, der planen videre var å feede denne inn i en egen Twitterbruker via Twitterfeed. Det fungerte til å begynne med, men etter hvert fikk jeg bare en feilmelding fra FreeMyFeed som gjorde at jeg skrinla prosjektet.

Løsningen som fungerte

Jeg er av den typen som prøver først og leser manualen etterpå, og jeg burde nok ha brukt litt mer tid på Google før jeg satte i gang, for via tjenesten RSSfriends fikk jeg akkurat det jeg trengte. Du angir bare brukernavnet ditt og får da generert en RSS-feed du kan abonnere på. Fra øyeblikket du registrerer deg, blir denne RSS-feeden oppdatert hver time med dine nye followers, og også de som velger å slå opp med deg.

Nå var det bare å opprette en ekstrabruker på Twitter (twitjoakim) og bruke Twitterfeed slik at twitjoakim automatisk spytter ut RSS-elementene hver halvtime.

Trykk på bildet for å se det i full størrelse.

Jeg satte dessuten på en @paljoakim før alle meldingene slik at de dukker opp i replies-kolonnen min, i tillegg til at jeg lagde en gruppe i Tweetdeck med twitjoakim som jeg kalte “Nye followers”. Dermed får jeg notis fra Tweetdeck oppe i hjørnet om at jeg har fått nye followers hver gang det skjer; i verste fall halvannen time (opp til 1t via rssfriends og 30m via twitterfeed) forsinket. Det kan jeg leve med.

Siden twitjoakim nå spytter ut brukernavnet til de som har fulgt meg med @ foran, kan jeg enkelt trykke på brukernavnet for å titte og eventuelt velge å følge personen tilbake direkte i Tweetdeck. Jeg har forresten blogget litt om hvorfor jeg ikke følger alle som følger meg i dette innlegget: Derfor følger jeg deg ikke på Twitter

Dermed har jeg altså spart meg for å måtte sjekke epost en gang i blant, trykke på lenka i eposten, sjekke brukeren, klippe ut brukernavnet og skrive follow brukernavn i Tweetdeck. Slik ser det ut når det fungerer som det skal:

Fyr løs i kommentarfeltet hvis noe er uklart.

Har du Twitter-konto? Da kan du følge meg på @paljoakim.

Jeg må bare skryte litt av Den lille kokosbollefabrikken, som jeg besøkte tidligere denne uka etter tips fra svigermor. Der selger de vanlige kokosboller (som jeg ikke har smakt), men også sjokoladeboller (kokosboller uten kokos, liksom) i mange forskjellige former og farger. For eksempel har de smaker som Baileys, Cappuccino, Mocca, Appelsin, Skogsbær og mer til, og flere av variantene er tilgjengelige med både lyst og mørkt sjokoladetrekk.

Alle variantene jeg har smakt (vel, bare tre foreløpig) har vært veldig gode. Jeg synes kanskje det er litt dyrt med 95 kroner for 7 sjokoladeboller (kokosbollene er billigere), men ser for meg at dette er en perfekt ting å ha med på besøk i stedet for vinflasker, blomster eller konfekt, og i følge han bak disken holder de 14 dager i kjøleskap (hvis man ikke spiser dem opp før det, selvasgt).

Jeg har nå kjøpt ett (nytt) brett som skal få være med på hytta i påsken, forutsatt at vi klarer å holde oss unna dem den nærmeste uka. Skjønt, det er ikke så lett å la være – spesielt siden hver bolle bare inneholder 48kcal; halvparten av de vi fikk av min mor sist hun hadde vært på kokosbolleshopping.

Faktisk skal jeg være så grei at jeg legger ved en Google Map der jeg har prikket inn de tre kokosbollefabrikkene i Oslo:

View Larger Map

Kartet er redigerbart for alle, så hvis du bor et sted der de også har kokosboller til salgs, foreslår jeg at du prikker den inn på kartet, så kan vi kalle det kokosbollekartet og ha det som felleseie. Embed det gjerne på din blogg også hvis du vil.

Gårsdagen var en svært artig dag på jobb. Jeg tror vi skrev et lite stykke norsk netthistorie på DinSide da vi publiserte artikkelen om Conficker-ormen under en Creative Commons-lisens, inspirert av NRKBeta og Teknofil, som fra før har lisensiert alle bilder de har tatt selv under Creative Commons. Dette var ikke et planlagt stunt, men etter å ha sett trafikken på saken kom vi frem til at “pokker heller, dette BØR hele Norge få vite”.

Jeg avklarte derfor med DinSides redaktør om å få legge ut artikkelen under en Creative Commons-lisens, slik at vi kunne spre det ikke-så-veldig-glade budskap til flere, og fikk tommelen opp. Jeg skal komme tilbake til hvorfor vi valgte denne lisensen og erfaringene vi gjorde.

Artikkelen hadde vel neppe blitt plukket opp rundtom hvis ikke det var for at svært mange mediefolk i Norge er på Twitter (takk til alle som retweetet), men i løpet av kort tid var også artikkelen å finne hos Dagbladet, og senere også hos ABC Nyheter,  Budstikka og NRKBeta. Jeg er ikke overrasket over at det var nettopp disse mediene som valgte å ta saken – de er alle “på hugget” når det gjelder å tenke nytt, så kudos til de som valgte å kjøre på.

Valget av lisens

Jeg var litt usikker på hvilken CC-lisens vi burde velge. Jeg ville at kommersielle aktører skulle få bruke artikkelen på sine sider, siden den primære hensikten var å spre budskapet til så mange som mulig, så non-commercial var uaktuelt. Jeg skriver dette dagen før dagen, så jeg vet ikke i skrivende stund om Conficker-ormen har gjort stor skade på nettet eller ikke, men det skader uansett ikke å opplyse folk om mulighetene de har for å rydde unna uhumskhetene sånn i tilfelle.

Dernest resonnerte jeg meg frem til at dersom vi kun hadde brukt Attribution hadde brukt No derivates, så er jeg ikke like sikker på om den hadde blitt plukket opp av andre medier. Hvis de skulle ha gjort det, måtte de ha latt teksten være urørt, inkludert lenkene vi hadde til andre saker hos oss midt i teksten. Eksperimentet ble derfor å sette på en Share-Alike, som også tillater andre å redigere teksten, men der de blir nødt til å dele sin versjon under samme lisensvilkår.

Hvordan brukte de artikkelen?

Dagbladet, ABC Nyheter, Budstikka og NRKbeta har brukt artikkelen på ulike måter. Dagbladet bevarte det aller meste av teksten og lot navnet mitt stå i bylinen (kuttet ut én internlenke tidlig i artikkelen), ABC Nyheter lot all teksten stå (inkl byline), men beriket den også med egne internlenker til interne saker, mens Budstikka strippet internlenkene våre og hadde heller ingen byline med mitt navn. NRKBeta redigerte også artikkelen en del og fjernet da selvsagt byline, samt lenkene til andre DinSide-artikler i teksten.

Så vidt jeg kan se, er alle variantene i tråd med lisensen. Jeg hadde spesifisert nederst i artikkelen at den kunne brukes så lenge man lenket tilbake til DinSide som kilde og samtidig lenket til lisensen slik at “remixen” også ble publisert under samme lisens, og det har alle gjort.

Artikkelen vår hadde ligget ute noen timer før CC-lisensen ble satt på. Dette var ikke planlagt, men jeg ser også at dette har noe for seg, siden nyheten da blir ekslusiv på DinSide i noen timer først.

Hva fikk DinSide ut av det?

Dette er selvsagt et todelt utbytte for DinSides del, der den ene delen kan måles i tall og den andre handler om å spre merkevaren sin og gjøre flere oppmerksomme på DinSide.

For det første: artikkelen, lisensieringen og bruken var “all over” Twitter (ekstrabonus; det tikket inn en haug av nye followers hele dagen, tihi). Siden jeg brukte bit.ly for å forkorte URL-en (http://bit.ly/10DkT5), kan man også sjekke http://bit.ly/info/10DkT5 for å se hvor mange som klikket på akkuret den lenka. I skrivende stund er det noen hundre; altså ingen spesiell impact gjennom den kanalen.

I tillegg fikk DinSide noe trafikk fra de nevnte nettstedene. Vi har ikke for vane å dele nøyaktige tall på artikkelnivå, men jeg drister meg i hvert fall til å si at det gav oss et firesifret antall sesjoner totalt, som må sies å være et noe moderat utbytte. Slik fordeler sesjonene seg fra de fire nevnte nettstedene:

Altså var det ABC Nyheter som gav DinSide mest “juice”; ikke helt uventet siden de var alene om å bevare lenka Blir du spionert på? lenger oppe i artikkelen.

Uten share-alike Med no derivates ville som sagt de som valgte å publisere artikkelen vært nødt til å bevare lenkene vi hadde til andre saker i teksten også, slik at vår “inntekt” etter all sannsynlighet ville ha vært høyere; dog er det ikke sikkert at saken ville ha blitt publisert uten muligheten for å redigere den. Hvis noen fra de nevnte nettstedene leser dette, må dere veldig gjerne kommentere om dere tror det hadde vært like aktuelt å publisere den uten SA.

Hva fikk Dagbladet, ABC, Budstikka og NRKbeta ut av dette?

En “gratis” artikkel. Å kopiere teksten går kjapt, og spesielt i dette tilfellet vet de at artikkelen har trafikkpotensiale siden den både har ligget på topp på DinSide og SOL i timesvis, og jeg har fått tilbakemelding fra en av avisene at saken gikk best på den aktuelle siden en god stund, til tross for at den ikke lå på topp.

Hva hadde skjedd uten CC-lisens?

Muligens hadde de samme mediene sett at dette var en sak de burde lage noe på, men i Norge er vi ikke veldig flinke til å lenke til hverandre som kilde (jeg anklager ingen, men konstaterer bare et faktum), og sannsynligvis ville en av journalistene vært nødt til å bruke en time eller to på å lage en tilsvarende sak og gjort det til sin egen, noe Arnstein Larsen også påpeker i en tweet.

Tapte DinSide noe på det?

Nei, det tror jeg ikke. Vi fikk noen tusen brukere til våre artikler, spredt merkevaren og de eneste vi så fall mistet, var de som hadde lest artikkelen hos en av de andre først.

Kommer vi til å gjøre det igjen?

Jeg synes dette var et interessant eksperiment. Vi skal ikke se bort i fra at dette kan være aktuelt flere ganger, men utbyttet denne gangen ble vesentlig høyere for de som publiserte artikkelen enn for oss som skrev den. Jeg tror i så fall at share-alike må droppes no derivates må legges til, men der artikkelen også må skrives litt mer “delevennlig” der man unnlater å omtale DinSide som “vi” etc.

Hvorfor ikke gjøre det med alle artiklene?

Vi tar ikke penger fra leserne våre, men lever på annonseinntekter alene. Derfor kan vi heller ikke slippe fri alt innhold slik at andre kan kopiere fritt og vise, og siden innholdet er fritt tilgjengelig og søkbart ser jeg heller ikke helt vitsen med hvorfor vi skulle gjøre det.

Det er uansett liten tvil om at dette var et inspirerende eksperiment. Vi fikk en haug av positive tilbakemeldinger på Twitter i går – her er noen av dem (ser litt halvcorny ut med de grå linjene, men det var så fryktelig enkelt med QuoteURL):

1. 
   snorrebryne Tar @paljoakim på ordet, og har lagt ut hans Conficker-artikkel med CC-lisens på db.no: http://db.no/a/5549841/ 31 Mar 2009 from web
2. 
   lambrechts @paljoakim Kudos til dere for CC på Conficker. La oss håpe at aviser benytter seg av det slik at det blir spredd velskrevet info til folket. 31 Mar 2009 from TweetDeck in reply to paljoakim
3. 
   andreasl fantastisk @paljoakim, CC-lisens på dinside.no http://bit.ly/10DkT5 sak. Har sagt fra, håper å se saken ut på abcnyheter.no også om litt. 31 Mar 2009 from TweetDeck
4. 
   ArnsteinLarsen Er fasinert av cc-delingen til @paljoakim Nå får han cred for å ha skrevet en bra artikkel. Normalt ville han blitt copy-pastet uten cred. 31 Mar 2009 from DestroyTwitter
5. 
   janomdahl Vi publiserer DinSides sak om Conficker-ormen på DB.no, under en Creative Commons-lisens. Kudos til @paljoakim & co. http://db.no/a/5549841/ 31 Mar 2009 from TweetDeck
6. 
   katcho Veldig kult av @paljoakim ! Kan vi ikke gjøre slikt oftere? 31 Mar 2009 from twhirl
7. 
   carlchristian @paljoakim artikkelen din forflytter seg jo som en “orm” gjennom de norske nettavisene! -Grattis! 31 Mar 2009 from web in reply to paljoakim
8. 
   AboKevin @paljoakim Har oversatt og publisert artikkelen din på bloggen min; http://bit.ly/3JbQCX. Kjempebra initiativ fra din side! 31 Mar 2009 from TweetDeck in reply to paljoakim

— this quote was brought to you by quoteurl

Problemet med vanlige huskelapper er at du må huske å se på dem, men da jeg hentet i barnehagen i dag, kom jeg på noe lurt. Jeg tok rett og slett bilde av plakaten i barnehagen med mobiltelefonen slik at jeg skulle huske det. Dog fant jeg kjapt ut at det ikke holder å ta et bilde, siden jeg fortsatt må huske å bla igjennom bildene på telefonen.

Løsningen ble selvsagt å sette bildet jeg hadde tatt som bakgrunnsbilde på iPhonen. Siden jeg er er veldig glad i telefonen min og tafser på den i tide og utide (noe, igjen, min kjære kone sikkert skriver under på), blir jeg nå minnet på det hver eneste gang jeg begynner å leke med telefonen.

I morgen (en dag for seint; jeg vet) får jeg endelig gitt beskjed om at familien Olsen blir representert med 1 stk voksen person neste torsdag.

…hvis jeg husker telefonen, da.

Spesielt syntes jeg deres minicards var kule og bestemte meg for å bestille 100 av dem. Med i bestillingen la jeg også en kortholder som holder på tjue stk, og inkludert frakt kom hele stasen på rundt 180 kroner.

Slik ser de små søte visittkortene ut.

Kortene er bare 70×28mm og gir deg plass til seks linjer på baksiden. Det som er ekstra kult med Moo, er at du kan lage hvert kort forskjellig hvis du vil; uten at det koster noe ekstra. Selv lagde jeg ti forskjellige fargevarianter og fikk alle kortene i dag, nøyaktig to uker etter bestilling.

Så – neste gang du treffer meg får du spørre om ett og se hvor kule de er

PS! Hvis du er lysten på å bestille noen selv, har jeg noen rabattkoder:

FTT66C – 20% rabatt på 1 pakke med MiniCards
WDWT5A – 20% rabatt på 1 pakke med MiniCards
WKPG87 – 20% rabatt på 1 pakke med MiniCards
2RB2CK – 15% rabatt på din første ordre
(Og nei, dette er ingen affiliate-koder som gir meg noe som helst

Jeg håper vi klarer å gjenopprette den – opptil flere har tipset meg via Twitter at de sitter på fragmenter av spillelisten, så jeg foreslår følgende:

• Ny spilleliste: Rare coverlåter 2. Denne lista er ikke collaborative (for å hindre sletting).
• En “innboks” for nye sanger, Coverlåter-innboks. Denne er collaborative der alle kan dytte inn sanger. Når du har dyttet inn noen, kan du godt tipse meg på Twitter, så drar jeg dem inn i den første listen.

Dermed er “spiriten” ivaretatt samtidig som vi forhindrer at noen knæbber lista vår. Fint om dere som sitter på fragmenter dytter dem inn i innboksen pronto, så får vi den på plass igjen.

Første pulje med bilder er noen av de jeg tok i Istanbul da jeg var der for halvannet år siden. På ingen måte de beste bildene jeg har tatt, men et lite utvalg bilder for å teste Flickr, som jeg lenge har hatt lyst til å prøve.

Bildene finner du her (og under denne teksten). Jeg har valgt en Creative Commons attribution-lisens, som betyr at hvem som helst (også kommersielle aktører) kan bruke bildene så lenge jeg krediteres.

Jeg synes CC-lisensen er mangelfull med tanke på rettighetsstyring. Ikke-kommersiell-begrensningen forhindrer at folk kan selge bildene og tjene penger direkte på dem (og det er fint), men det gjør også at vi f.eks. ikke kan bruke bildene på DinSide. Vi anses som en kommersiell aktør fordi vi har annonser, selv om det ikke koster leseren noe som helst å se innholdet.

Dette er en vesentlig forskjell, så valget av lisens er gjort for å komme dette til livs på best mulig måte. Alle kan bruke bildene, men oppløsningen er begrenset slik at de passer best til webbruk. Dermed vil de være til begrenset nytte for aktører som selger bilder, magasiner etc.

Stella er en rolig baby som stort sett sover – akkurat som bestilt. Hun har masse sort hår og er ikke veldig ulik det storesøster Elise var da hun var baby. Jeg har lagt ut en liten håndfull bilder på Flickr, som du også kan se her:

Imidertid falt jeg pladask for Posterous, som jeg har skrevet om i denne artikkelen. Det elegante er at man bare kan sende enkle e-poster for å opprette blogginnlegg (ja, det går på Wordpress også, men jeg synes ikke det virker 100%, og dessuten vil jeg holde disse postene på siden i dobbelt forstand), og via en hendig bookmarklet kan man også poste ting direkte når man snubler over dem på web.

I høyre marg vil du derfor fra nå av finne de siste tøys-og-tull-bokmerkene. Jeg ser at det er noe feil med overskriftene nedover i margen, så det får jeg fikse, i tillegg til en sideblogg-overskrift som står mer i stil med resten, selvsagt.

Deig (til 2 pizzaer):

• 8dl hvetemel
• 1ts salt
• 1ts sukker
• 2,5dl vann
• 7ss olivenolje
• 1pk gjær

Bland alt det tørre først, varm vannet til 37 grader og løs opp gjæren oppi vannet. Det er lov å “søle” litt ekstra olje oppi, men ikke overdriv! Bruk gjerne mixmaster og la den gå til deigen er blitt en klump. Dryss mel over og dekk til bollen med et (rent) oppvaskhåndkle. Sett lunt. La heve i 45-60min.

Saus

Den hjemmelagde pizzasausen er mycket god, og kan selvsagt modifiseres etter ønske (holder til 2 pizzaer).

• 1 boks hakkede tomater, gjerne den fra Eldorado med basilikum og oregano, så slipper du å krydre
• 1 hel kinesisk hvitløk (sånn som ikke er delt opp i båter, vettu)
• 2 sjalottløk
• 1ss knust chili fra Jensen, men bruk for all del gjerne en halv vanlig chili i stedet; med frøene.
• Salt og pepper
• (Eventuelt oregano og basilikum hvis du vil freshe den opp og ikke kjøpte tomatene i pkt 1)

Ha alt oppi en høy beholder (typisk et halvlitermål) og knus det med en stavmikser. Smak deg frem. Den skal være umiddelbart frisk i smaken, men ha nok krutt til å få en sterk og god ettersmak.

Hvis du er ekstra smart, lager du en batch med en gang og fryser ned i små fryseposer. Når du skal lage pizza igjen, legger du en av disse posene i halvlitersmålet og fyller på med glovarmt vann, så er den klar i løpet av noen minutter.

Fyll

Deigen og sausen går igjen i alle variantene vi lager av pizza. På repertoaret er flere varianter, men de vi lager mest er en av disse:

1) Peppe’s-varianten
Peppe’s kjøttboller og pepperoni (en boks av hver til hver pizza), champignon og ost, selvsagt. Vi bruker stort sett svensk Hushållsost (27%) – den sylindriske tuben du får kjøpt i Sverige. Husk at pepperoni skal ligge oppå osten!

2) Skinke og Bacon
Kokt skinke (skjæres i strimler), stekt bacon (klippes gjerne opp før du steker), to grillpølser til hver pizza (skjæres i terninger), champignon, løk, ost

3) Kylling og cashew
Denne litt annerledes – strimle opp rundt 250-300g kyllingfilet pr pizza og marinér i olje og karri; gjerne den orientalske karrien du finner i velutstyrte butikker – den er litt sterkere. Vi pleier å marinere den i en brødpose i minst en times tid, og så innbiller jeg meg at det blir mer smak om man knar litt på den innimellom – i hvert fall psykisk. I tillegg trenger du vårløk, paprika, ost og cashewnøtter. Cashewnøtter på toppen.

I vår ovn funker 220 grader bra i 15 minutter på nest nederste hylle. De to første smaker ypperlig med Salatmester’ns hvitløksdressing (hvit flaske med grønn etikett) oppå. Når vi har gjester pleier jeg å klemme ut en del dressing i en Pilluyt Pillivuyt-form, så ser det brått litt mer classy ut.

Det er forresten litt jug å kalle den Pålles pizza. Den blir nemlig like god når Joanna lager den. Og sikkert når du lager den også.

Bilde tatt av Flickr-bruker Moberg (CC)

Maskinen har en skuff for kaffebønner og kverner ca 10 gram bønner til hver kopp. Det kjekke er at det er veldig lite mikkmakk å lage en kopp kaffe – etter den initielle oppvarmingen (ca ett minutt fra du slår den på) trykker man på en knapp, og så kverner den bønner i ti sekunder og bruker 10-20 sekunder på å fylle koppen med kaffe, avhengig av om du skal ha espresso, americano e.l.

Og – den teller antall kopper kaffe vi har brygget. Om drøye to måneder har vi hatt den i fire år, og foreløpig viser statistikken at vi har brygget over 6.500 kopper deilig kaffe.

Alle koppene har imidlertid ikke vært like gode. Da vi kjøpte maskinen prøvde vi selsvagt en rekke forskjellige bønner i jakt på noen som gav god smak til en god pris. Det skal sies at tommelfingerregelen har vist seg å være at man får det man betaler for. På Rema har de en pose med 500g bønner som koster 40 kroner, men det er de eneste bønnene vi faktisk har støvsugd ut av bønneskuffen igjen. Rett og slett fryktelig smak!

Det blir ikke bedre av å gå på Meny og kjøpe løse bønner. De ligger i dagesvis i butikken, under sterkt lys og med åpne plastlokk, og det ganske langt unna optimale forhold for kaffebønner.

I dag var vi i Sverige og kjøpte favorittbønnene. De har jeg ikke smakt siden vi kjøpte en pose i en kaffesjappe i Gamla Stan i Stockholm, og faktisk var det på Jernia rett utenfor Strömstad vi skulle finne dem igjen. Jeg kjente jeg ble helt varm da jeg så dem stå i hylla, og jeg kjøpte like gjerne to forskjellige slag. Jeg tror ikke de er mulig å få kjøpt i Norge, men hvis du er på jakt etter gode bønner vet du nå hvor du skal lete.

Kaffebønnene er fra produsenten Mauro, og den jeg likte godt heter Special Bar. Jeg har også lest mye skryt av Mauro De Luxe (hos den svenske importøren), så jeg kjøpte like gjerne en kilo av dem også. Nå gjelder det bare å få unna barista espresso-bønnene fra kaffesjappa på Byporten (som også er ganske gode) før Maurobønnene skal til pers.

Jeg gleder meg!

(Vi kjøpte også et par liter med spesiell “latte art”-melk som jeg ser frem til å prøve i morgen.)

Grunnen til det er ganske enkelt at Spotify cacher låtene du spiller. Hvis jeg søker etter nye sanger, blir ikke opplevelsen den samme som når jeg spiller fra mine spillelister. Det Spotify tydeligvis gjør smart, er at det cacher de siste 95% av sangen, der de første 5% må lastes ned fra deres servere hver gang. Dermed fungerer ikke tjenesten hvis du ikke har nettilgang.

Hvis du skal ut og reise, enten det er en lang busstur eller en tur på hytta, kan det derfor være kjekt å vite at musikken du har spilt i det siste vil spilles mye raskere (og kreve vesentlig mindre båndbredde) enn musikk du ikke har spilt av før. Med andre ord kan du lage deg en weekendliste (her er min) og spille den igjennom mens du er på nett hjemmefra, og når du så kommer på hytta, vil det være gode muligheter for at du kan bruke Spotify med en mobil bredbåndsløsning (eventuelt koble til mobilen) uten at det krever så mye datatrafikk.

Du kan også velge hvor stor harddiskplass du vil la Spotify-cachen boltre seg på. Dette gjør du i Preferences-menyen, der du kan angi et gitt antall gigabyte eller 10% av ledig diskplass.

Førsteinntrykket er viktig, og det blir stadig viktigere når man følger flere og flere. Inspirert av denne artikkelen har jeg derfor laget noen punkter på hvorfor jeg sannsynligvis ikke har fulgt deg tilbake, selv om du følger meg:

• Du har ikke postet én eneste tweet, bare begynt å følge meg (og en håndfull andre). Jeg vet ingenting om deg – hvorfor skal jeg følge dine oppdateringer? Det høres kanskje ut som om jeg oppfordrer deg til å snakke med deg selv, men faktisk er det ingen dum idé å twitte litt ut i “ingenmannsland” før du begynner å følge andre. Først da får jeg et inntrykk av hvem du er og hva du er interessert i.
• Du poster bare “sosiale tweets”, og jeg kjenner deg ikke. Hvis jeg kjenner deg er det én ting – da kan jeg godt synes det er hyggelig å se at du koser deg med ungene på Tusenfryd, at du skal ha muntlig eksamen i morgen eller nettopp har kjøpt deg ny bilstereo. Hvis ikke blir det bare støy – som om ikke over 300 twitterbrukere lager nok støy allerede
• Du er ikke med i samtalen. Dette er kanskje det viktigste kriteriet – jeg liker å følge folk som bidrar, som jeg kan utveksle meninger med og som gir meg respons. Til tross for at du har postet 5 tweets den siste uka som er over middels interessante, mangler det liksom litt hvis ikke du snakker med andre.
• Du har lav followers/following-rate. I tvilssituasjoner tar jeg en titt på tallet – hvis du følger 93 personer, men bare har 12 som følger deg, er det et tegn på at andre ikke har blitt inspirert, og da er sjansen stor for at jeg tar deres parti; spesielt hvis jeg gjenkjenner mange av de små bildene av twitterbrukerne du følger.
• Du poster om ting jeg ikke interesserer meg for, eller nærmere bestemt – om ting jeg ikke har noe interesse av å få matet inn i twitterstrømmen min. Jeg er først og fremst opptatt av teknologi, internett, popkultur, morsomheter og andre ting. Hvis dine siste 7 tweets er om dyremishandling, kjente sitater eller referat fra hvert løp på travbanen på lørdag, sier jeg nei takk. Jeg sier ikke at du er en uinteressant person – jeg ønsker bare å ha en viss rød tråd i twitterstrømmen min. Jeg liker kanel, men ikke på pizzaen, liksom.
• Du er automatisert. Hvis du bare mater RSS-feeden din til Twitter og følger meg i håp om å hanke inn nok en leser, bommet du. Jeg skal innrømme at jeg har syndet litt med dette selv da jeg opprettet @dinside_data, men vi har nå slått av RSS-mating og prøver heretter å holde den litt “personlig”, der alle tweets blir sendt manuelt.
• Du blir “too much”. Dine siste 8 meldinger er adressert til samme person og handler om hvor dere skal spise i morgen. Bruk direktemeldinger – det er ingen vits å plage alle andre med en samtale kun dere har interesse av.
• Oppdatert: Jeg må ta med ett poeng til i etterkant, og det er rett og slett fenomenet forglemmelse. Jeg har en tendens til å dra opp telefonen og sjekke epost både her og der, og da hender det at jeg ser at noen har lagt meg til på twitter, leser eposten, titter på profilen, men glemmer å bytte program og legge deg til etterpå.

Jeg er allikevel fullstendig klar over at det sikkert er noen jeg i første omgang valgte ikke å følge, men som jeg muligens ville ha fulgt i dag. Jeg kunne selvsagt ha gått igjennom hver enkelt på Friend or Follow, men det tar sin tid med over 100 stykker. Det beste er egentlig om du følger punkt 3. Du kan fortsatt adressere meg (med @, vet du) hvis du vil svare på noe jeg har postet – uavhengig av om jeg følger deg eller ikke. Jeg klikker som regel på brukernavn jeg ikke kan huske å ha sett på en stund, og derfra er avstanden til follow-knappen som regel kort.

Hvis du, på tross av alle disse advarslene, har lyst til å følge meg på Twitter, er brukernavnet mitt @paljoakim

Er du fortsatt ikke på Twitter? Her er noen artikler vi har skrevet på DinSide for å få deg i gang:

• Twitter – nettets nye superhit
• Avansert bruk av Twitter
• Ti vittige ting til Twitter

På vei bort til butikken i stad fikk jeg plutselig lyst til å unne meg et par øl til kvelden. Jeg ankom i god tid før klokka seks (vi snakker 17.40 eller noe sånt) og handlet både det ene og det andre med Elise (3) på slep.

Da vi omsider var ferdige med runden, stod vi i kø i kassa. Det var tre personer foran meg i køen, og sekundene tikket av gårde mot klokka seks. Jeg var ikke alene om å skulle handle øl – han to foran meg kjøpte et par six pack, og damen bak kassa nevnte at nå var nesten klokka slagen, men han rakk det, betalte og gikk.

Før hun betjente neste kunde, ble det litt skravling i ti sekunder med en kollega, og jeg merket at jeg begynte å bli smårritert – hun måtte da se at vi var flere som skulle ha øl? Hun foran meg satte også opp en six pack, samt en del andre varer. Da hun skulle betale, stod hun og fomlet veldig for å finne AKKURAT beløp fra den tykke lommeboka si. Sekundene tikket. Jeg kjente jeg ble mer og mer stresset. De to boksene med øl jeg hadde gledet meg til å kose meg med hang i en tynn tråd.

Hun foran meg rakk det.

Jeg rakk det ikke.

For jeg var FEM små sekunder for sen. 18.00.05. Sorry mac, men jeg får ikke slått inn dette på kassa, var alt hun hadde å si. Det var altså helt greit at han to foran kjøpte 12 øl ett minutt før jeg ville kjøpe mine to.

Hadde ikke kassadamen skravlet med kolleagen, hadde jeg fått kjøpt ølet. Hadde hun foran meg betalt med kort, hadde jeg fått kjøpt ølet. Hadde butikken sett at det var mye folk og satt inn én ekstra person i kassa i stedet for at to vrimlet rundt og pakket ut varer, hadde jeg fått kjøpt ølet.

Hvordan i alle dager kan et regelverk være så inn i granskauen firkantet?

For det første burde det i så fall ha vært slik at ølet ble låst vekk/dekket til presis klokka seks. De som allerede hadde tatt det, kunne få betale. Da slipper man alle variablene i forhold til kunder og butikkens organisering av personellet.

Eller – hva med å lette litt på lovverket og si at “Etter klokka seks er det bare lov for en person å kjøpe én liter øl.” Jeg antar at menneskene bak har tenkt dithen at man ikke vil at folk skal handle mengder med øl på kvelden.

Men, vent nå litt – er ikke dette litt bakvendt? Burde det ikke vært slik at det var FØR et gitt tidspunkt man ikke fikk kjøpt øl, så man ikke begynte drikkingen for tidlig? Neste gang er jeg nemlig nødt til å handle øl før tippekampen.

Og da trenger jeg et par ekstra.

Etter at jeg kjøpte PlayStation 3 med Guitar Hero 3 og to gitarer rett før jul, har jeg begynt å få litt dilla på noen av låtene. Derfor tok jeg meg også fem minutter til å putte sanglista jeg fant i denne Wikipedia-artikkelen i en spilleliste.

Det var ikke alle låtene som var å finne, dessverre, men hvis du sorterer låtene etter den blanke kolonnen ligger de i rekkefølgen de vises i solo-modus, etterfulgt av encore-låter og bonussanger.

Du finner lista her: Guitar Hero 3

Jeg har også installert commentluv, som etter sigende skal lenke tilbake til ditt siste blogginnlegg hvis du har en slik og legger inn dens URL når du kommenterer (prøv det gjerne). I tillegg har jeg installert Tweetback, som skal vise innlegg fra Twitter som lenker til et gitt innlegg.

Slåss litt for å få WP Movie Ratings til å fungere – mulig jeg må installere det på nytt etter oppgraderingen til 2.7 (hadde bare installert det uten å bruke det på forrige versjon). Jeg har også installert Zemanta, som er et WP-innstikk som gir meg bilder og lenker til bruk i blogginnegget basert på det jeg skriver.

Da er det snart helg igjen. Ha en god en!

Jeg er rett og slett veldig heldig med jobben min, og jeg er en av de veldig få som virkelig gleder seg til å ta fatt på en ny uke når helgen begynner å gå mot slutten. Gleder meg, altså. Det er ikke bare greit nok – jeg ser faktisk frem til det.

Det har ikke alltid vært sånn. Da jeg var ferdig utdannet, begynte jeg å jobbe i verdens største konsulentselskap, Accenture. Ikke noen vonde ord om de som jobber der – jeg har vel aldri sittet under samme tak som så mange smarte hoder hverken før eller siden.

Problemet var at det som hørtes kult ut på papiret da jeg begynte å studere var ikke så festlig allikevel; spesielt når jeg ble sittende veldig lenge på samme prosjekt med de samme oppgavene. Tidene var ikke veldig gode, og for min arbeidsgiver var det nok mer strategisk å holde meg på et prosjekt enn å bytte meg ut med noen andre, noe jeg selvsagt ikke skal være 100% uenig i. For meg var det imidlertid vondt fordi det var lite rom for kreativitet, monotone oppgaver og etter hvert få utfordringer. Og til tross for meget gode tilbakemeldinger hver gang, forfremmelse og den slags, ble jeg allikevel sittende alt for lenge på ett sted. Alt ble til slutt rutinearbeid, og det passer ikke for meg.

Jeg hadde nok ganske uflaks også, for da jeg endelig fikk byttet prosjekt (et halvt år etter at ønsket ble fremmet) ble det ikke noe bedre. Det blir noe feil når man tropper opp på nytt prosjekt og gjør unna 117 estimerte timeverk i løpet av de to første dagene. Selvsagt får man ros for å være kjapp, men det sier mer om at arbeidsoppgavene ikke er tilstrekkelig utfordrende til at man får utviklet seg – dette var oppgaver jeg like gjerne kunne hatt da jeg begynte i selskapet; ikke to og et halvt år etterpå, og nettopp denne frustrasjonen bygde seg opp mer og mer.

Jeg grudde meg til hver dag på jobb. Ikke bare til hver mandag, men til hver dag.

En dag var det slutt.

Jeg hadde gått og gruet meg til nok en drittuke hele søndagen, og da jeg dro innover på jobb på mandag var ikke situasjonen noe bedre. Jeg ankom Bussterminalen og gikk bort til Oslo S, hvor jeg plutselig stoppet opp.

Det var som om alt ble stille rundt meg. Jeg følte at hvis jeg går et skritt til kommer jeg til å bryte sammen, og jeg sa til meg selv at nei, vet du hva – i dag ORKER jeg faktisk ikke å gå på jobb. Jeg snudde, gikk tilbake til bussen, hilste på bussjåføren nok en gang (du skulle ha sett uttrykket hans) og reiste hjem.

Den dagen var jeg solgt. Jeg gikk inn på Aetat sine hjemmesider umiddelbart etter at jeg kom hjem og satte opp epostvarsler. Jobben i Accenture ble aldri den samme, og en vakker dag snublet jeg over en stillingsannonse på DinSide; en nettside jeg hadde besøkt praktisk talt hver dag siden den startet opp.

Jeg var forberedt på at dette nok betød at jeg måtte gå ned i lønn, og at lønnsutsiktene ikke var så gode som de var i Accenture, men det hadde gått opp for meg at hva du gjør er viktigere enn hva du tjener (hvis du skal huske én setning fra dette blogginnlegget, så husk den forrige). Flaks for meg fikk jeg sånn cirka det samme som jeg hadde fra før, selv om jeg sikkert pr i dag hadde tjent mer om jeg hadde fortsatt i Accenture med progresjon som forventet.

Men det vier jeg faktisk ikke en tanke. Jeg elsker rett og slett jobben min. Den er morsom hver eneste dag, jeg får stadig nye arbeidsoppgaver som jeg ofte selv tar initiativet til, det er virkelig mulig å være kreativ, og til tross for min initielle skepsis at jeg nå la utdannelsen “på hylla”, har det vist seg at jeg faktisk har god bruk for den også i min nye jobb.

Du kan også finne deg en jobb du gleder deg til hver søndag. Tenk litt på hva som er viktig for deg og følg hjertet ditt. Kanskje får du bedriften din til å omskolere deg fordi du har vist deg å være en dyktig medarbeider, kanskje må du bite i det sure eplet og ta farvel med gode kolleger, kanskje må du gå ned i lønn, kanskje må du reise lenger til jobb …

Men det bør ikke spille noen rolle hvis den nye jobben din gir deg langt mer glede enn den gamle. Livet er rett og slett for kort til å ha feil jobb.