Jeg ble oppfordret av @heavymetaljesus til å blogge om hvordan jeg bruker Twitter, så here goes.

Først: Jeg har lenge hatt et lite dilemma ved hvor mange man skal følge tilbake. Til å begynne med var jeg ganske selektiv, noe jeg også blogget om i posten Derfor følger jeg deg ikke på Twitter. Jeg har nok lempet noe på kravene siden den gang, og følger stort sett folk tilbake så lenge de ikke kun poster om ting jeg ikke har noe spesiell interesse for. Finner jeg et par replyer til folk jeg kjenner eller ser at de tipser om en artikkel om teknologi, blir det som regel et gjensidig Twitter-forhold.

Inntil jeg fulgte rundt 300 personer leste jeg alle tweets. Jeg kunne titte innom via mobiltelefonen noen få ganger etter jobb og få med meg det alle sa, og det var heller ikke problematisk for meg å følge med mens jeg satt på jobb – jeg tror multitask-genet mitt er ganske godt utviklet, og til tross for at dette er en distraksjon fra arbeidet, er det også et påfyll der man får tips til saker og får en god oversikt over hva som rører seg på nettet akkurat nå, som etter hvert har blitt en liten spesialgren for meg på DinSide der jeg skriver mange artikler om nettopp slike ting.

Utfordringen har etter hvert blitt at det blir for mange (i skrivende stund 972). Med ett minutt mellom hver oppdatering kommer det som regel inn mellom 5 og 20 nye meldinger hvert minutt, og det er derfor helt umulig å holde seg kontinuerlig oppdatert og samtidig gjøre et godt stykke arbeid på jobb.

Det levnet meg med to muligheter:

  • Rense opp lista mi og skrelle den ned til halvparten.
  • Gruppere og filtrere

Det virker for meg som at Twitter har blitt en tjeneste der en oppsigelse går begge veier. Det hender at jeg unfollower en og annen; enten fordi de blir too much (da får jeg heller sett godbitene via retweets) eller fordi jeg etter hvert ser at en person poster mye som blir helt irrelevant for meg å følge med på. Dog har det skjedd ved flere anledninger at det ikke har tatt mange minuttene fra jeg unfollower til de unfollower meg, så det aner meg at det er et litt sårt punkt for mange.

Gjør det noe om folk jeg ikke følger ikke følger meg? Ja, egentlig. Ikke fordi jeg ser på antall followers som en poengskala (da hadde jeg sikkert tatt initiativet til å følge langt flere), men fordi jeg synes det er lurt som nettjournalist å ha et positivt forhold til så mange som mulig, som indirekte også vil være med på å skape litt blæst rundt arbeidsplassen min.

Løsningen har dermed blitt å filtrere. Jeg bruker primært Tweetdeck som klient, som har støtte både for gruppering og filtrering i hver enkelt kolonne. I en egen gruppe har jeg derfor skilt ut de rundt 50 jeg anser som mest verdifulle (jeg legger stadig til nye), enten det er fordi de ofte er tidlig ute med breaking news, fordi de er morsomme eller fordi jeg ofte samtaler med dem. Denne kolonnen i Tweetdeck prøver jeg å følge 100% (dvs lese alle tweets). Men – dette gjelder jo bare dersom jeg sitter ved maskinen. I Tweetie, som jeg bruker på iPhone, har jeg ikke tilgang til den samme grupperingen.

Jeg har selvsagt også en kolonne for alle de jeg følger, men denne kan jeg ikke monitorere 100%. Jeg prøver å ha et halvt øye på den gjennom arbeidsdagen, og det hender at jeg skriver «RT » eller «(via » i filterfeltet slik at jeg stort sett får opp alle retweets og dermed kjapt kan få et overblikk over hva som er hot akkurat nå.

I tillegg har jeg et par søkekolonner for å følge med på replies til @dinside_data, samt tweets som nevner DinSide etc. Jeg prøver så godt jeg kan å monitorere tilbakemeldinger til DinSide på Twitter, og svarer de aller fleste som sier ett eller annet om arbeidsplassen min.

For å holde oversikten over de beste lenkene som deles blant de jeg følger, bruker jeg Microplaza, der jeg har en timeline som viser meg de mest populære lenkene som deles av de jeg følger. Denne RSS-en abonnerer jeg også på i Google Reader/Feedly.

Jeg har i tillegg begynt å titte på folks favoritter (http://twitter.com/brukernavn/favourites) og RSS-abonnerer også på noen av disse for å få enda en inngang på de beste lenkene.

Dog er det egentlig litt rart – jeg var faktisk mer avhengig av Twitter da jeg fulgte noen få hundre og fikk med meg alt. Nå er jeg bare nødt til å la strømmen passere – har jeg ikke vært innlogget på tre timer, har jeg rett og slett ikke tid til å bla meg tilbake og lese alt, så det er veldig mange tweets jeg går glipp av hver dag.

Å følge mange har derfor blitt et tveegget sverd – jeg kan potensielt snappe opp mye mer enn om jeg følger få, men jeg går også glipp av mer enn jeg gjorde før.

Oppdatert: Ta også en titt på Martin Bekkelunds kommentar om det samme temaet.
(Tips meg gjerne hvis du har skrevet om lignende også.)