Da har man endelig gått til anskaffelse av et eget speilreflekskamera. En av fordelene med jobben min, er at jeg sånn cirka alltid har ett eller flere speilreflekskameraer tilgjengelig. En av ulempene er at man da aldri kjøper noe ekstrautstyr som objektiv, filtere og blitser. Derfor har jeg endelig fått ut fingeren og kjøpt et kamera.

Valget falt på Nikon D90. Jeg har hatt dette kameraet med meg på tur til Köln og tatt masse fine bilder, og kameraet er etter mitt syn svært mye for pengene. Det skader selvsagt ikke at lillebror også er Nikon-mann, så det etter hvert går an å byttelåne utstyr.

D90 er det første speilreflekskameraet som kan filme i HD; riktignok kun i 720p. Det skal sies at dette ikke var hovedgrunnen til å kjøpe kameraet, for filmfunksjonen har sine begrensninger. For eksempel kan du ikke bruke autofokus mens du filmer, og det er også ganske vanskelig å fokusere rett når du bruker skjermen og lysforholdene ikke er optimale. På den fronten ser det ut til at Canons nye 5D Mark II er langt bedre, men det koster også nesten tre ganger så mye.

Styrken til D90 ligger i svært god bildekvalitet; helt på par med storebror D300. Det har også arvet den knivskarpe LCD-skjermen og er også et meget avansert kamera i sin klasse. Det kan også skilte med seriefotografi på 4,5 bilder pr sekund, og søkeren er stor og fin slik den også var på forgjengeren, D80.

Med i pakken kjøpte jeg det nye 18-105mm f/3,5-5,6 VR-objektivet, med innebygd bildestabilisering. Alt i alt en meget god pakke, som også min kjære også er begeistret for – hun er ganske lei av å lære seg å bruke nye kameraer nå og da.

Derfor blir det også sannsynligvis enkelte innslag av kamerautstyr på ønskelisten i år.