Skip to Content

blog post

Derfor følger jeg deg ikke på Twitter

Som teknologijournalist har jeg skrevet om Twitter ved flere anledninger, og så og si hver dag de siste ukene har jeg fått en eller flere followers. I dag passerte jeg 400, men et lite overblikk på profilsiden min, viser at jeg bare følger rundt 3/4 tilbake.

Førsteinntrykket er viktig, og det blir stadig viktigere når man følger flere og flere. Inspirert av denne artikkelen har jeg derfor laget noen punkter på hvorfor jeg sannsynligvis ikke har fulgt deg tilbake, selv om du følger meg:

  • Du har ikke postet én eneste tweet, bare begynt å følge meg (og en håndfull andre). Jeg vet ingenting om deg – hvorfor skal jeg følge dine oppdateringer? Det høres kanskje ut som om jeg oppfordrer deg til å snakke med deg selv, men faktisk er det ingen dum idé å twitte litt ut i «ingenmannsland» før du begynner å følge andre. Først da får jeg et inntrykk av hvem du er og hva du er interessert i.
  • Du poster bare «sosiale tweets», og jeg kjenner deg ikke. Hvis jeg kjenner deg er det én ting – da kan jeg godt synes det er hyggelig å se at du koser deg med ungene på Tusenfryd, at du skal ha muntlig eksamen i morgen eller nettopp har kjøpt deg ny bilstereo. Hvis ikke blir det bare støy – som om ikke over 300 twitterbrukere lager nok støy allerede 😉
  • Du er ikke med i samtalen. Dette er kanskje det viktigste kriteriet – jeg liker å følge folk som bidrar, som jeg kan utveksle meninger med og som gir meg respons. Til tross for at du har postet 5 tweets den siste uka som er over middels interessante, mangler det liksom litt hvis ikke du snakker med andre.
  • Du har lav followers/following-rate. I tvilssituasjoner tar jeg en titt på tallet – hvis du følger 93 personer, men bare har 12 som følger deg, er det et tegn på at andre ikke har blitt inspirert, og da er sjansen stor for at jeg tar deres parti; spesielt hvis jeg gjenkjenner mange av de små bildene av twitterbrukerne du følger.
  • Du poster om ting jeg ikke interesserer meg for, eller nærmere bestemt – om ting jeg ikke har noe interesse av å få matet inn i twitterstrømmen min. Jeg er først og fremst opptatt av teknologi, internett, popkultur, morsomheter og andre ting. Hvis dine siste 7 tweets er om dyremishandling, kjente sitater eller referat fra hvert løp på travbanen på lørdag, sier jeg nei takk. Jeg sier ikke at du er en uinteressant person – jeg ønsker bare å ha en viss rød tråd i twitterstrømmen min. Jeg liker kanel, men ikke på pizzaen, liksom.
  • Du er automatisert. Hvis du bare mater RSS-feeden din til Twitter og følger meg i håp om å hanke inn nok en leser, bommet du. Jeg skal innrømme at jeg har syndet litt med dette selv da jeg opprettet @dinside_data, men vi har nå slått av RSS-mating og prøver heretter å holde den litt «personlig», der alle tweets blir sendt manuelt.
  • Du blir «too much». Dine siste 8 meldinger er adressert til samme person og handler om hvor dere skal spise i morgen. Bruk direktemeldinger – det er ingen vits å plage alle andre med en samtale kun dere har interesse av.
  • Oppdatert: Jeg må ta med ett poeng til i etterkant, og det er rett og slett fenomenet forglemmelse. Jeg har en tendens til å dra opp telefonen og sjekke epost både her og der, og da hender det at jeg ser at noen har lagt meg til på twitter, leser eposten, titter på profilen, men glemmer å bytte program og legge deg til etterpå.

Jeg er allikevel fullstendig klar over at det sikkert er noen jeg i første omgang valgte ikke å følge, men som jeg muligens ville ha fulgt i dag. Jeg kunne selvsagt ha gått igjennom hver enkelt på Friend or Follow, men det tar sin tid med over 100 stykker. Det beste er egentlig om du følger punkt 3. Du kan fortsatt adressere meg (med @, vet du) hvis du vil svare på noe jeg har postet – uavhengig av om jeg følger deg eller ikke. Jeg klikker som regel på brukernavn jeg ikke kan huske å ha sett på en stund, og derfra er avstanden til follow-knappen som regel kort.

Hvis du, på tross av alle disse advarslene, har lyst til å følge meg på Twitter, er brukernavnet mitt @paljoakim 😉

Er du fortsatt ikke på Twitter? Her er noen artikler vi har skrevet på DinSide for å få deg i gang:

blog post

Vårt tullete regelverk: Ølsalget

Beer Tasting
Image by BURИBLUE via Flickr

På vei bort til butikken i stad fikk jeg plutselig lyst til å unne meg et par øl til kvelden. Jeg ankom i god tid før klokka seks (vi snakker 17.40 eller noe sånt) og handlet både det ene og det andre med Elise (3) på slep.

Da vi omsider var ferdige med runden, stod vi i kø i kassa. Det var tre personer foran meg i køen, og sekundene tikket av gårde mot klokka seks. Jeg var ikke alene om å skulle handle øl – han to foran meg kjøpte et par six pack, og damen bak kassa nevnte at nå var nesten klokka slagen, men han rakk det, betalte og gikk.

Før hun betjente neste kunde, ble det litt skravling i ti sekunder med en kollega, og jeg merket at jeg begynte å bli smårritert – hun måtte da se at vi var flere som skulle ha øl? Hun foran meg satte også opp en six pack, samt en del andre varer. Da hun skulle betale, stod hun og fomlet veldig for å finne AKKURAT beløp fra den tykke lommeboka si. Sekundene tikket. Jeg kjente jeg ble mer og mer stresset. De to boksene med øl jeg hadde gledet meg til å kose meg med hang i en tynn tråd.

Hun foran meg rakk det.

Jeg rakk det ikke.

For jeg var FEM små sekunder for sen. 18.00.05. Sorry mac, men jeg får ikke slått inn dette på kassa, var alt hun hadde å si. Det var altså helt greit at han to foran kjøpte 12 øl ett minutt før jeg ville kjøpe mine to.

Hadde ikke kassadamen skravlet med kolleagen, hadde jeg fått kjøpt ølet. Hadde hun foran meg betalt med kort, hadde jeg fått kjøpt ølet. Hadde butikken sett at det var mye folk og satt inn én ekstra person i kassa i stedet for at to vrimlet rundt og pakket ut varer, hadde jeg fått kjøpt ølet.

Hvordan i alle dager kan et regelverk være så inn i granskauen firkantet?

For det første burde det i så fall ha vært slik at ølet ble låst vekk/dekket til presis klokka seks. De som allerede hadde tatt det, kunne få betale. Da slipper man alle variablene i forhold til kunder og butikkens organisering av personellet.

Eller – hva med å lette litt på lovverket og si at «Etter klokka seks er det bare lov for en person å kjøpe én liter øl.» Jeg antar at menneskene bak har tenkt dithen at man ikke vil at folk skal handle mengder med øl på kvelden.

Men, vent nå litt – er ikke dette litt bakvendt? Burde det ikke vært slik at det var FØR et gitt tidspunkt man ikke fikk kjøpt øl, så man ikke begynte drikkingen for tidlig? Neste gang er jeg nemlig nødt til å handle øl før tippekampen.

Og da trenger jeg et par ekstra.

blog post

Guitar Hero 3 på Spotify

To play a note, the fret button and strum bar ...
Image via Wikipedia

Etter at jeg kjøpte PlayStation 3 med Guitar Hero 3 og to gitarer rett før jul, har jeg begynt å få litt dilla på noen av låtene. Derfor tok jeg meg også fem minutter til å putte sanglista jeg fant i denne Wikipedia-artikkelen i en spilleliste.

Det var ikke alle låtene som var å finne, dessverre, men hvis du sorterer låtene etter den blanke kolonnen ligger de i rekkefølgen de vises i solo-modus, etterfulgt av encore-låter og bonussanger.

Du finner lista her: Guitar Hero 3

blog post

Oppgradert!

Endelig fikk jeg somlet meg til å oppgradere bloggen til versjon 2.7 av WordPress. Jeg er foreløpig svært fornøyd – administrasjonsgrensesnittet er langt bedre enn før, og automatisk installasjon av innstikk er jo verdt oppgraderingen alene.

Jeg har også installert commentluv, som etter sigende skal lenke tilbake til ditt siste blogginnlegg hvis du har en slik og legger inn dens URL når du kommenterer (prøv det gjerne). I tillegg har jeg installert Tweetback, som skal vise innlegg fra Twitter som lenker til et gitt innlegg.

Slåss litt for å få WP Movie Ratings til å fungere – mulig jeg må installere det på nytt etter oppgraderingen til 2.7 (hadde bare installert det uten å bruke det på forrige versjon). Jeg har også installert Zemanta, som er et WP-innstikk som gir meg bilder og lenker til bruk i blogginnegget basert på det jeg skriver.

Da er det snart helg igjen. Ha en god en!

blog post

Å velge den rette jobben

Etter en aldri så liten «samtale» på Twitter i går, ble jeg inspirert til å skrive en ordentlig jobbrelatert bloggpost. Den handler om det å velge den rette jobben og er egentlig ganske personlig.

Jeg er rett og slett veldig heldig med jobben min, og jeg er en av de veldig få som virkelig gleder seg til å ta fatt på en ny uke når helgen begynner å gå mot slutten. Gleder meg, altså. Det er ikke bare greit nok – jeg ser faktisk frem til det.

Det har ikke alltid vært sånn. Da jeg var ferdig utdannet, begynte jeg å jobbe i verdens største konsulentselskap, Accenture. Ikke noen vonde ord om de som jobber der – jeg har vel aldri sittet under samme tak som så mange smarte hoder hverken før eller siden.

Problemet var at det som hørtes kult ut på papiret da jeg begynte å studere var ikke så festlig allikevel; spesielt når jeg ble sittende veldig lenge på samme prosjekt med de samme oppgavene. Tidene var ikke veldig gode, og for min arbeidsgiver var det nok mer strategisk å holde meg på et prosjekt enn å bytte meg ut med noen andre, noe jeg selvsagt ikke skal være 100% uenig i. For meg var det imidlertid vondt fordi det var lite rom for kreativitet, monotone oppgaver og etter hvert få utfordringer. Og til tross for meget gode tilbakemeldinger hver gang, forfremmelse og den slags, ble jeg allikevel sittende alt for lenge på ett sted. Alt ble til slutt rutinearbeid, og det passer ikke for meg.

Jeg hadde nok ganske uflaks også, for da jeg endelig fikk byttet prosjekt (et halvt år etter at ønsket ble fremmet) ble det ikke noe bedre. Det blir noe feil når man tropper opp på nytt prosjekt og gjør unna 117 estimerte timeverk i løpet av de to første dagene. Selvsagt får man ros for å være kjapp, men det sier mer om at arbeidsoppgavene ikke er tilstrekkelig utfordrende til at man får utviklet seg – dette var oppgaver jeg like gjerne kunne hatt da jeg begynte i selskapet; ikke to og et halvt år etterpå, og nettopp denne frustrasjonen bygde seg opp mer og mer.

Jeg grudde meg til hver dag på jobb. Ikke bare til hver mandag, men til hver dag.

En dag var det slutt.

Jeg hadde gått og gruet meg til nok en drittuke hele søndagen, og da jeg dro innover på jobb på mandag var ikke situasjonen noe bedre. Jeg ankom Bussterminalen og gikk bort til Oslo S, hvor jeg plutselig stoppet opp.

Det var som om alt ble stille rundt meg. Jeg følte at hvis jeg går et skritt til kommer jeg til å bryte sammen, og jeg sa til meg selv at nei, vet du hva – i dag ORKER jeg faktisk ikke å gå på jobb. Jeg snudde, gikk tilbake til bussen, hilste på bussjåføren nok en gang (du skulle ha sett uttrykket hans) og reiste hjem.

Den dagen var jeg solgt. Jeg gikk inn på Aetat sine hjemmesider umiddelbart etter at jeg kom hjem og satte opp epostvarsler. Jobben i Accenture ble aldri den samme, og en vakker dag snublet jeg over en stillingsannonse på DinSide; en nettside jeg hadde besøkt praktisk talt hver dag siden den startet opp.

Jeg var forberedt på at dette nok betød at jeg måtte gå ned i lønn, og at lønnsutsiktene ikke var så gode som de var i Accenture, men det hadde gått opp for meg at hva du gjør er viktigere enn hva du tjener (hvis du skal huske én setning fra dette blogginnlegget, så husk den forrige). Flaks for meg fikk jeg sånn cirka det samme som jeg hadde fra før, selv om jeg sikkert pr i dag hadde tjent mer om jeg hadde fortsatt i Accenture med progresjon som forventet.

Men det vier jeg faktisk ikke en tanke. Jeg elsker rett og slett jobben min. Den er morsom hver eneste dag, jeg får stadig nye arbeidsoppgaver som jeg ofte selv tar initiativet til, det er virkelig mulig å være kreativ, og til tross for min initielle skepsis at jeg nå la utdannelsen «på hylla», har det vist seg at jeg faktisk har god bruk for den også i min nye jobb.

Du kan også finne deg en jobb du gleder deg til hver søndag. Tenk litt på hva som er viktig for deg og følg hjertet ditt. Kanskje får du bedriften din til å omskolere deg fordi du har vist deg å være en dyktig medarbeider, kanskje må du bite i det sure eplet og ta farvel med gode kolleger, kanskje må du gå ned i lønn, kanskje må du reise lenger til jobb …

Men det bør ikke spille noen rolle hvis den nye jobben din gir deg langt mer glede enn den gamle. Livet er rett og slett for kort til å ha feil jobb.